|
Landnåm – året er 874 og mannen er Ingólfur Arnarson
De hadde hørt om landet i vest. De hadde hørt at det var fint der og at der kunne det være fint å bo – bedre enn i det landet som var i ferd med å bli Norge – Norðurvegur – under stadig sterkere kongemakt. De hadde hørt om flere som hadde dratt og til og med overvintret, men ingen hadde bosatt seg fast i dette nye landet som ikke hadde fått navn ennå.
Island
Svensken Garðar Svavarsson kalte landet Garðarshólmi, mens Flóki Vilgerðarson, som ble kalt Hrafna-Flóki, kalte landet for Island. Hrafna-Flóki var blant de første som dro til Island. For å navigere hadde han med seg tre ravner som skulle vise ham veien til land. Hrafna-Flóki kom sør for landet og passerte den bukta (flói) der byen Reykjavík kom til med å ligger. Bukta kalte han Faxaflói etter Faxi, en av hans menn. Hrafna-Flóki gikk på land i Vatnsfjörður på sørsiden av halvøyen som kalles Vestfjordene, en innfjord fra Breiðafjörður. Hrafna-Floki og hans følge fikk det ikke lett. Kyrne de hadde med seg døde av kulde og da Hrafna-Flóki så drivis i fjorden kalte han det nye landet for Island. Tross dette bestemte Hrafna-Flóki seg for å bli et år til på Island. I motsetning til Gardar Svavarsson, som egentlig ble blåst nordover av et uvær, dro Hrafna-Flóki tilbake til Island for å bosette seg fast og nå på nordsiden av landet der det fortsatt heter Flókadalur på vestsiden av Skagafjörður. Man sier at Hrafna-Flóki er den første som med hensikt seilte til Island.
Ingólfur Arnarson
Ingólfur Arnarson er vanligvis nevnt som den første landnamsmannen. Han kom til Island sammen med sin og svoger og beste venn - fostbror, Hjörleifur Hróðmarsson, omkring året 867. Første reisen var en oppdagelsesreise. De kom så tilbake, for å slå seg ned, omkring året 870 – året 874 er vanligvis brukt. Ingólfur var erklært fredløs i hjemtraktene i Dalsfjord i Firðafylki (Fjordane) og bestemte seg derfor for å dra til Island. Ingólfur er nevnt flere steder i sagaene. I Egils saga fortelles det at Ingólfur var en venn av landnåmsmannen Skalla-Grímur Kveldúlfsson – altså faren til Egill. I Sturlubók, en av sagaene – skrevet ca 1245 -1260 – står det: Bjørnolf het en mann, en annen het Roald, de var sønner til Romund Gripsson. De dro fra Telemark på grunn av drap og slo seg ned i Dalsfjord i Fjalar. Bjørnolf hadde en sønn som het Ørn, han var far til Ingolf og Helga. Roalds sønn het Rodmar og var far til Leiv. Videre fortelles det i boka: Den sommeren Ingolv og Hjørleif dro for å busette seg på Island, hadde Harald hårfagre vært konge i Norge i tolv år,og da var det gått seks tusen og tre og sytti vintre fra denne verden begynte, og åtte hundre og fire og sytti år fra vår herre Jesu Kristi fødsel.
De seglte sammen til de så Island, da skilte de lag. Da Ingolfur så Island, kasta han over bord høysetestolpene sine for å få et varsel. Han sverget at han skulle bosette seg der de drev på land. Det var et tegn om gudenes vilje. Han sendte trellene Karla og Vifil for å lete etter søylene. Trellene fant de 3 år senere ved Arnarhvål i Reykjavik. Landnåmet til Ingólfur omfattet hele området fra elven Ölfus og til Hvalfjördur og ut etter alle nes (halvøyer). Kona til Ingólfur var Halllveig Fróðadóttir.
Hjörleifur het egentlig Leifur, men ble oppkalt Hjör-leifur når han fikk et sverd – hjör – som han likte godt og brukte mye. Det er Ingólfur Arnarsson som har æren av å være den første landnamsmannen. Det betyr at han var den første som bosatte seg fast på Island. De andre som kom litt før eller samtidig kom for kortere opphold og dro tilbake til Norge. Det er likevel et klart unntak. Garðar Svavarsson, en svensker som dro til Island før Ingólfur og Hjörleifur, hadde med seg treller. En av disse trellene het Náttfari (den som farer om natta), rømte og slo seg ned i vikene på vestsiden av Skjalfandabukta på nordsiden av Island. Der heter det fortsatt Náttfaravíkur. Han bodde fast på Island etter dette og døde på Island. Når man skrev “Landnáma bók”, kunne ikke de rike høvdingene og bøndene akseptere at opphavet av landnåmet var en trell som hadde rømt fra Garðar Svavarsson - svensken. Så det ble Ingólfur.
Andre som kom før Ingólfur til Island var de såkalte “papar”. Papar var kristne munker fra Irland som hadde seilt over til Island for å få fred i troen sin. Forskere er ikke helt enige om det er riktig at irske munker har overhode dratt til Island for å bo der. Det finnes ingenting som beviser dette, men det finnes heller ingenting som motbeviser det. Det finnes noen stedsnavn, som Papey, utenfor østkysten og Vestmannaeyjar er oppkalt etter vestmenn som var på Island når Ingólfur og Hjörleifur kom dit. Nordmenn pleide å kalle de som bodde på øyene i havet vest for Norge for vestmenn.
Kilden til det vi vet om Ingolfur er bøkene “Landnáma” og “Íslendingabók”. Fostbrødrene Ingólfur og Hjörleifur kom først til Island rundt 870 for å sjekke hvordan dette landet var. De oppholt seg en vinter på østkysten og dro til bake til Norge for å hente folk og eiendeler. Ingólfur begynte å forberede turen over mens Hjöleifur dro på vikingtokt til Irland. I den tokten fikk Hjörleifur mye av kostbare ting, penger, 10 treller og et meget kostbart og godt sverd, som man kalte hjör. Etter sverdet fikk han navnet Hjörleifur. Hjörleifur var gift med Helga Arnardóttir, søsteren til Ingólfur.
Islands landnåm
Det er flere ting å bemerke seg ved Islands landnåm. Det er bare ca 1130 siden de første kom til Island for å bo der. Landnåmsfolka kom fra land og områder med ordnet samfunnsstruktur. Man hadde et lovverk og etablerte domstoler eller ting hvor avgjørelser ble truffet. Samfunnet hadde en rangorden med kongen som den øverste. Religion hadde sin plass og på denne tiden var det mye som skjedde på den fronten i Nord-Europa. Hvordan alt dette hadde utviklet seg vet vi mye om men likevel er det mange store hull og fortsatt mye vi ikke vet.
Island er det eneste landet hvor man kjenner så å si hele historien til landets befolkning. Landnåmsmennene kom til et ubebodd land. De etablerte samfunnsstrukturer som påmange måter ligner på de som de kjente først og fremst fra Norge. De etablerte lokale ting og i året 930 ble Alltinget stiftet på Þingvellir. Kanskje fordi landnåmsmennene også flyktet fra voksende kongemakt i Norge ble det ikke etablert kongemakt på Island, men makt tilknyttet til Alltinget, lovsigemennene og de øverste Godene (prestene i hedendomen).
Denne primitive "folkemakta" (þjóðveldi) holt stand helt til 1262, når islandske høvdinger sørget for å underkaste Island den norske kongemakta ved "den gamle avtalen" (Gamli sáttmáli). Historien bak dette er bl.a. historien om Snorri Sturluson og hans forhold til den norske kongemakta.
| 
