|
Næringsliv
Fra gammelt av var det islandske næringslivet sterkt knyttet til havet. Landbruket var viktig og de fleste bøndene var såkalte “útvegsbændur” – dvs. fiskebønder og drev med både landbruk og fiske.
Det er bare langs kysten at det er bebyggelse på Island. Unntaket er et stort område på Sørlandet og et område på Østlandet.
De fleste gårdene lå ut med kysten og i kort avstand fra gode fiskebanker. Landbruk og fiske er sesongbundet. I lange tidsperioder reiste folk fra nord til sør og sør til nord for å delta i torskefisket om vinteren i sør og sildefisket om sommer i nord. Fiskeproduktene var viktige for eksport for å få råd til å kjøpe nødvendige varer fra utlandet. Islendingene måtte importere all kornmat og alt som het metall og byggematerialer av tre. De islandske produktene var ikke varierte og besto for det meste av tørket fisk og fiskeolje. Slik var det helt til slutten av 1800 tallet.
Bestefaren min var, som ung mann, fisker på en fiskebåt på Vestfjordene. Han var født i 1889. Jeg spurte han om maten om bord, hva de hadde spist, om de hadde hatt et kjøkken og varm mat om bord. "Det var for det meste grøt vi spiste om bord. Ofte var det ikke mulig å varme grøten og vi måtte spise den kald og noen gang frossen."
På siste halvdelen av 1800 tallet skjer det noe som endret alt på Island. Nordmennene kom og satte opp hvalstasjoner og begynte å fiske sild. Med hvalstasjonene kom også mye fagkunnskap og tjenester som folk ikke hadde hatt god tilgang til, som helsetjeneste og redskapsutvikling. På hvalstasjonen i Hellisfjörður på Øst-Island var det ca 400 nordmenn. Det var en ”storby” med fabrikk og store båter. Folk fra de nærliggende bebyggelser kom for å jobbe og fikk da også del i de tjenester som fantes på stasjonen. Islendingene lærte seg forskjellige håndverk og mange dro senere til Norge for å fullføre og ta eksamen og bli håndverkere.
I 1903 begynte nordmennene å salte sild på land på Island. Før det hadde de saltet sild i tønner om bord i båtene og da tønnene tok slutt måtte de dra tilbake til Norge. Nå kom store skip med tønner og det ble bygget salterier på land. Sildebåtene kunne konsentrere seg om sildefisket hele sommeren. Det var særlig på nordlandet at salteriene ble bygget.
Sildemuseet (Síldarminjasafn Íslands - www.herring.siglo.is) i Siglufjörður på Nord-Island, er en fantastisk flott utstilling av en storslagen industri som er forsvunnet. Der kan vi tydelig se hvilken innflytelse den norske innmarsjen i islandsk næringsliv hadde rundt 1900. Vi kan se at det norske språket var på full fart inn i det islandske og norsk kystkultur begynte også å prege de islandske fiskeværene.
Ord som snurpenot (snurpunót), deksel (díxill), brakke (brakki) er eksempler på dette.
Se mer om sild og sildeeventyret på Island HER .
I dag er næringslivet mer enn bare landbruk og fiskeri. På 1960 tallet begynte storindustrien å gjøre seg gjeldende. Det var kraftkrevende metallindustri – aluminiumfabrikken i Straumsvik sør for Reykjavik. Flere fabrikker har kommet og nå bygges en stor aluminiumfabrikk på østkysten. El-kraften kommer fra store vannkraftverk. 
Her står turisten inne i krateret i
vulkanen Krafla nord for innsjøen
Myvatn på Nord-Island.
Turismen har også vokst veldig og utgjør nå en stor del av eksportinntektene.
En industri som har vokst mye på 90 tallet og vokser fortsatt er ikt-basert utvikling, utvikling av diverse programvare til bruk i industri. Rundt året 2000 overskred eksport av software – dvs. ikt-programvare til diverse industrier – verdien av klippfiskeksport, som tradisjonelt har vært en av de største inntektene.
Utviklingen i næringslivet har ført til at Island i dag er det man kan kalle et ”bysamfunn” – (borgarsamfelag). Rundt året 1900 bodde ca 2/3 deler av den islandske befolkningen på landsbygda, på gårder og i små fiskevær. Da var det ikke snakk om noen egentlig by, bortsett fra Reykjavik, som da var blitt en by med nesten 6000 innbyggere (manntal 1900 = 5802). Akureyri i nord hadde i året 1900 rundt 1000 innbyggere, Íslafjörður hadde litt over 1000 og Seydisfjörður nesten 800 innbyggere. Hele Island hadde i året 1900 78 000 innbyggere. De var blitt til 128 000 når Island ble republikk i 1944 og nesten 150 000 i 1950. I dag er islendingene blitt 300 000 og over 200 000 av disse bor i det vi kan kalle Stor-Reykjavik – Reykjavik kommune og tilstøtende kommuner – et område som det er naturlig å kalle et arbeidsområde. Akureyri og området rundt har ca 20 000 innbyggere. Resten er spredt rundt hele Island – dvs. langs kysten. Grunnen til denne store sentraliseringen er endringer i næringslivet. Først den store økningen i fiskeriene – større båter og foredlingsanlegg. Dette trakk folk fra landet – fra gårdene. Gårdene ble etter hvert større og mekanisert landbruk ble raskt innført på Island. I perioden 1940 til 1945 – i krigsårene – var Island relativt isolert. Handelen gikk ned, importen ble mindre ettersom handelsskip ikke kunne gå. Fiskebåtene klarte å opprettholde eksport av fisk, særlig til England. Island ble okkupert i begynnelsen av den andre verdenskrig, først av engelskmennene og siden av amerikanerne. De militære, særlig amerikanerne, brakte med seg mye materiell som tilfløt islendingene i stor stil. I krigsslutt hadde Island et stort handelsoverskudd, som ble brukt til å kjøpe nye fiskebåter – disse ble kalt for ”nyskapingstrålere”, siden tiltaket og den regjeringen som sto for det kalte seg ”nyskapingsregjeringen” og oppbygningen etter krigen som "nyskapning". Dette var faktisk et gigantisk løft for næringslivet og satte fart på nærmest alt.
Torskekriger - fiskerigrense.
Utvidelse av fiskerigrensen ble etterhvert en viktig og akutt oppgave. Utenlandske trålere, i tillegg til islandske, fisket opp i fjæresteinene. Fiskerigrensa var ikke mer enn 3 nautisk mil. I 1952 ble den utvidet til 4 nmil. Utvidelsen ble møtt med protester fra de utenlandske interessene, mest britene. De gjennomførte boikott av islandsk fisk. Islendingen måtte finne seg nye markeder og henvendte seg til Sovjet. Sovjet var interessert i å handle, men hadde ikke valuta så det ble vareutveksling – Sovjet fikk fisk og Island fikk olje og bensin og biler. I 1958 gikk Island til utvidelse til 12 nmil og igjen var det britene som var den største motstanden. Britene sendt krigsskip opp til Island og det ble faktisk mange episoder med sammenstøt. På slutten av 60 tallet ble islandssilda overfisket og forsvant og torskefiske ble ennå viktigere. I 1972 gikk Island til utvidelse av fiskerigrensen fra 12 til 50 nmil. Britene møtte igjen med store krigsskip mens islendingene stilte med sine 2 – 3 kystvaktbåter og et par trålere som ble malt i kystvaktens gråe farge. Det ble fort klart at utvidelsen til 50 nmil var bare en etappe på veien til 200 nmils økonomisk sone. I 1974 utvidet Island grensen til 200 nmil. Protestene var der og ganske sterke, men nå var det flere internasjonalt som støttet og så sine interesser i at islendingen vant fram. Hvor sto Norge i dette – fra 3 til 200 nmil? Teknologien kom raskt inn i fiskeriene. Båtene ble større og kunne dra lengre og de ble utstyrt med redskaper som gjorde det mulig å fange mer på kortere tid. I begynnelsen av 1970 tallet startet det som ofte er kalt for ”hekktrålerraseriet” – nå skulle alle skaffe seg hekktråler. De var bedre – kunne fiske i dårligere vær og trengte færre i mannskap. Etter hvert kom også fabrikktrålere, som bearbeidet fisken ute på fiskefeltene og leverte den frossen i blokk. Nå var ”hjemmehavn” egentlig bare stedet der båten var registrert. Fangsten kan landes hvor som helst og mannskapet blir fløyet hjem. Selv om fiskeriene er det fundamentet som det islandske samfunnet tradisjonelt bygger på og fortsatt er den viktigste næringen, så blir den relativt mindre. I 2004 var det ca 10 000 som jobbet i fiskeriene og fiskeindustrien. På samme id var det ca 12 000 som jobbet med utdanning og 23 000 innefor helse og sosial. Det er mye flere som jobber i banker og finansinstitusjoner enn i fiskeriet. Innen handel og service jobber to ganger flere enn i hele fiskerinæringen. Landbruket er fortsatt på høyde med fiskeindustrien i antall men automatikken vil fortsatt redusere antall arbeidende hender i fiske. I dag er det forresten slik at det er mest polakker som jobber i fiskeindustrien på land.
Det nyeste skuddet på det islandske næringslivstreet er finans. Der har det skjedd store endringer i løpet av mindre enn et tiår. Før ca 2000 var Island et ”lukket” land. Islendinger investerte ikke i utlandet og utlendinger investerte ikke på Island, bortsett i fra kraftkrevende industri. Islandske selskaper var alene om mesteparten av det islandske markedet. Ut på 1990 tallet var så å si hele banksystemet og mange av de store virksomhetene på Island i statlig eie. Det har sine historiske og demografiske årsaker. På 90 tallet ble statsbankene privatisert. Etter fulgte privatisering av de fleste store statlige virksomhetene. I løpet av lang tid, dvs. fra 70 tallet, har islendingene bygget opp digre pensjonsfond. Arbeidsgivere og arbeidstakere har betalt en prosentandel til fondene. Islendingene er en ung befolkning (i motsetning til Norge) og derfor er det fortsatt mange unge som betaler for pensjonen til de eldre. Pensjonsfondene er derfor disponible til langtidsinvesteringer. De ”nyfrie” bankene med det store pensjonsfondet og et voksende finansmarked har skapt grunnlaget for det som på Island kalles “útrás” (ekspansjon). I løpet av noen få år har islendinger investert mye i utlandet. Fra 2003 – 2005 økte islandeke investeringer i utlandet med over 500 %. Det som preger disse investeringene er at de er foretatt på tradisjonelle finansmarkeder og ikke på risikomarkeder. Det hadde vært typisk for islendingene å dra med pengene sine til finansmarkeder der man lover store gevinster på rekordtid. I stedet har man satstet mye innefor Skandinavia og Europa. Islandsbanki, som nå heter Glitnir, kjøpte to banker i Norge, Kreditbanken i Ålesund og BN bank i Molde. Relativt små, men solide bedrifter. Islandske investorer kjøpte Magasin DeNord i Danmark. I England satser islendingen på kjente merkevarekjeder innen matvare og klær. Denne finansvirksomheten har skapt en stor fest – finansfest, fest for rike folk – og som det skjer av og til detter noen smuler av festbordet og folk flest plukker dem opp. Det er slet ikke nok til alle men flere er blitt rikere og kanske mye flere relativt fattigere. Velstanden på Island i dag er stor og på overflaten, mens festen varer, er det mye å glede seg over. Islendinge er av en slik karakter at de gleder seg over andres lykke. Når de rike gjør det bra slår også de små hjertene, det er tross alt islendinger som gjør det bra. | 
