Om uttale i islandsk

Islandsk har en del lyder som er forskjellige fra Norsk. Noen av de “fremmede” lydene er likevel ikke fremmed for alle nordmenn for de finnes i flere dialekter. En viktig regel! Hovedtrykket i uttalen er på første stav: Desember uttales desember – tydelig trykk på d.   Islandsk har noen bokstaver som ikke finnes i norsk (og norsk har også bokstaver og lyder som ikke finnes i islandsk). Bokstavene þ og ð kom til islandsk fra norsk for lenge siden. (klikk og se egen side om dette). Begge bokstavene har samme lyd, men þ står bare først i ord og ð står alltid inne i ord, for eksempel – þing og maður. Dobbelkonsonanter skaper ofte problemer siden de uttales forskjellig i forhold til hvor de står. Selv om det hjelper å huske reglene, så er det øving og lytting til språket som bidrar mest til riktig uttale.  Jeg gjengir her ordbokforklaring på konsonanter og viser også til ordbøkene til Ivar Orgland og Frederik Raastad (Norsk-Islandsk og Islandsk-Norsk, NKS forlaget) og ordboka til Hróbjartur Einarsson (Norsk-Islandsk, Universitetsforlaget).

Tilbake til grammatikk

	Konsonanter:
þ	þ og ð uttales som th i engelsk – ”thing” og ”father” (þing og faðir)
d	er alltid uttalt når d står sammen med l og n – mold og land (mold og land) får en uttale som
g	minner om blåselyd når g står mellom to vokaler og i utlyd etter vokal – saga, ég. Minner litt om ch lyd i tysk – ich. g får også litt ”j” lyd mellom vokaler – hagi uttales ”haji” og foran mange vokaler får g en aning av ”j” lyd – gera uttales ”gjera”.
k	samme som med g får k en liten ”j” lyd når k står foran flere av vokalene – kenna uttales ”kjenna” (kenna=undervise).   er av og til vanskelig. Det står f men uttales som v. Hvorfor? Mellom vokaler og i utlyd etter vokal uttales f som ”v”. Haf uttales ”hav” (som i norsk!) og gefa (gi) uttales ”g(j)eva”.
f fn fl	mellom vokaler og i utlyd blir til ”bn” i uttalen. som i nafn uttales ”nabn”. Foran d blir uttalen ”m” som i nefndi (nevne) – ”nemdi”. Og foran t blir uttalen også m som i jafnt (jevnt) – ”jamt”. mellom vokaler og i utlyd blir uttalen ”bl” som i afl (kraft) – ”abl”. Stedet for flyplassen Keflavík uttales derfor - “K(j)eblavík”
h hv	er alltid uttalt. Dette er noe som skaper problemer for en del nordmenn. H fremst i ord og foran konsonanter skaper en del blåsing der luftstrømmen går til og med ut i gjennom nesa. Uttal ordet hnerra med nasalering og prøv så å holde nesen tett og uttale ordet. Der gjør en forskjell! Mange av felles ord har droppet h i norsk: hringur (ring), hlaupa (løpe), hlæja (le) og i andre ord har h blitt til k: hné (kne), hnífur (kniv) og så har vi ordene hvor h står fortsatt i norsk men blir ikke uttalt i motsetning til islandsk: hjörtur (hjort), Hv uttales “hv” eller “kv”, som er bitt mer vanlig. Hvernig (hvordan) uttales – ”kvernig”, hvað (hva) uttales – ”kvað”. hjól (hjul).
l ll	er ustemt foran t – ”salt” uttales som ”dl” i utlyd: - fjall uttales derfor ”fjadl” og i innlyd: - fjalla uttales ”fjadla” og allra uttales ”adlra”. Foran d og t blir ll uttalt som l – felldi uttales ”feldi” (l er stemt) og alt uttales ”alt” (l er utemst).
nn	uttales ”dn” etter vokal med aksenttegn og etter diftong og etter bokstaven æ som uttales ”ai”: Ordet brúnn (brun) uttales “brodn” og steinn (stein) uttales “steidn” og vænn (vennlig) uttales “vaidn”
r rl rn	uttales med tydlig tungespiss-r. Skarring er en “talefeil” uttales som “rdl” som i Karl – “Kardl” (eller bare “Kadl”). Karl og kerling (mann og kone) uttales i dagligtale som ”kadl” og ”kedling” og av og til ser man skrivemåten ”kall og kelling” uttales som ”rdn” som i barn – ”bardn (eller bare ”badn”). Ord som örn må uttales med ”rdn” – ”ørdn” (her går ikke ”ødn”)
pp  tt  kk	kk og tt er uttalt med en liten blåselyd foran – ordet ekki (ikke) uttales ”e(h)kk(j)i”, þakka (takke) uttales “þa(h)kka”, pp i hoppa (hoppe) uttales “hå(h)ppa” og brattur (bratt) uttales ”bra(h)ttur. og pt er av og til uttalt ”ft”, som i djúpt (djupt) - “djoft” og sleppt (slippe) – ”sleft”
z	uttales som s. Bokstaven z er ikke lenger i bruk i islandsk språk.
	Vokaler og diftonger:
a	uttales som ”a” – lys ”a” – som i aka.
á	foran ng og nk uttales a som ”ao” – langur uttales ”laongur”, banki uttales ”baonk(j)i. uttales som “ao” – bátur uttales “baotur”. Mál uttales “maol” – jf. “sognamaol”.
é	uttales som “je” – ég uttales “”jeg”, bréf uttales “brjev”.
o	uttales “å” – sonur uttales “sånur”, kona uttales “kåna”.
ó	uttales “ou” – sól uttales “soul”.
u	uttales som åpen “u” – muna (huske). Foran ng og nk uttales u som “o” – ungur (ung) uttales “ongur” og munkur (munk) uttales “monk” og u blir også uttalt “vu” – Guð (Gud) uttales “gvuð” og Guðmundur uttales “Gvuðmundur”.
ú	uttales “o” – hús (hus) uttales “hos” (lang “o”).
i	og y uttales som åpen “i” – friður (fred) og þykja (synes).
í	og ý uttales som lukket “i” – ís, sýna,
æ	uttales “ai” – ævintýri (eventyr) uttales “aivintiri” og læra (lære) uttales “laira”.
au	uttales “øy” – ausa (øse) uttales ”øysa” og haust (høst) uttales ”høyst”.
ey	uttales som diftongen i engelsk rain – grein, bein, ein, sein.

 

 Tilbake til grammatikk