| Bokstaven þ var i de eldste håndskriftene ikke bare brukt fremst i ord, som nå, men også inne i ord og bakerst i ord, der man nå skriver ð, for eksempel þýða, það. I disse ordene ble þ brukt der man nå bruker ð. Bokstaven ð kommer til islandsk fra Nordmennene, som tok den fra engelske skrifter før islendingene gjorde det. Skrivere på Island begynte først å bruke ð på 1200 tallet (i det 13 århundredet) og etter hvert ble det vanlig å skrive ð i steden for þ inne i ord og bakerst i ord slik at tidlig på 1300 tallet var det sjeldent å se þ på de stedene. Det kan også sies at det ikke bare var ð som ble brukt i steden for þ men også d – lyden d – som kom inn i språket på 1200 tallet og var blitt enerådende på 1300 tallet. Denne skrivemåten – med d – kom fra Norge, men akkurat i denne tiden holdt þ og ð på å forsvinne i det norske språket. Etter ca 1400 ser man meget sjelden ð i islandske håndskrifter.
Det ble først tidlig på 1800 tallet at ð ble tatt opp i trykte bøker. Den islandske litterære foreningen fikk det vedtatt vet avstemming i foreningen at man skulle bruke bokstaven ð i siene bøker. Mange bøker ble trykt med d i stedne for ð til over 1850. Vanlige folk begynte først å bruke ð sent på 1800 tallet.
Hvorfor finnes det stort ð – Ð – i islandsk når stort ð aldri forekommer i begynnelsen av ord og er derfor ikke første bokstav verken i ord eller setninger? I helt ordinær tekst er det ikke behov for stor Ð. Eneste grunnen til dette er at vi av og til ønsker å skrive ord med store bokstaver for å VEKTLEGGE ordene. At det finnes Ð er fordi det er et behov for det – tross alt! |
