24. mars 2009   Statsrådene som viste det hele I februar 2008 hadde representanter for den islandske Sentralbanken møter i London med representanter for flere internasjonale banker og eksperter fra finansvurderingsselskaper som Fitch og Moodys. Rapporten eller notatet som ble forfattet etter møtene har vært unndratt offentligheten til nå, at det er blitt offentliggjort etter press fra mediene. Notatet ble lest opp i sin helhet eller delvis i et møte mellom lederne i Sentralbanken og tre statsråder i den tidligere regjeringen på Island. De tre som fikk høre budskapet var statsminister Geir H Haarde, finansminister Árni Mathiesen (begge fra Selvstendighetspatier, høyre) og utenriksminister Ingibjörg Sólrún Gísladóttir (fra Samfylkingin, sosialdemokrater). Andre i regjeringen fikk hverken vite om notatet eller dets innhold. Det bekrefter daværende handelsminister Björgvin G Sigurðsson (sosialdemokrat). Det er riktig å nevne at bankvesenet hører under handelsministeren.   Notatet I notatet kommer fram at tilliten til de islandske bankene, særlig Kaupthing og Glitnir, var blitt tynnslitt blant internasjonale bankfolk. Representantene til Sentralbanken fikk en klar og tydelig analyse av hvor farlig vei de islandske bankene kjørte og at noe måtte gjøres før enn senere for å unngå en total katastrofe. Notatet oppsummerer dette slik: ” De islandske bankene, særlig Kaupthing og Glitnir, har utsatt seg, og det som er verre, hele den islandske finansnæringen, for en stor fare og kanskje for en helt umulig situasjon, med uansvarlig aktivitet de siste årene. Det er farlig å ikke gjøre noe i den håp at markedene uventet skulle åpnes og at alle problemene med det skulle forsvinne. Det er nødvendig å starte umiddelbart med en snuoperasjon slik at situasjonen ikke skal bli uløselig.”   I et intervju med islandsk radio, RUV, sa tidligere statsminister Geir H Haarde at allerede da var situasjonen blitt slik at det var vanskelig å reagere. Han mente at både regjeringen og Sentralbanken ”gjorde det de kunne for å redusere bankenes størrelse, men at det var ikke så lett. Allerede på dette tidspunktet var det vanskelig å selge eiendom for å redusere bankenes omfang.”   De ansvarlige politikerne Notatet fra Sentralbanken, som ble lest høyt for tre av statsrådene i den islandske regjeringen i februar 2008, sier i og for seg ikke noe annet enn det mange sa på den tid. Offentliggjøring av notatet bekrefter at regjeringen viste at det sto dårlig til med bankene, at den var advart minst syv måneder før bankene kollapset. Likevel fortsatt statsrådene, med statsministeren i førersetet, å bedyre det geniale islandske finanssystemet. Hele sommeren 2008 og i september sa statsministeren at banken sto fjellstøtt. I september sto statsminister Haarde og holt tale på børsen i New York, der han forsikret alle om at det ikke var noe å frykte med de islandske bankene. Bare noen timer før natta til mandag 29. september 2008 sto Haarde fram på islandsk TV og sa at bankene var solide. Det islandske folket våknet opp med nyhetene om at Sentralbanken hadde nasjonalisert Glitnir bank. De to andre store bankene, Kaupthing og Landsbankinn, gikk samme veien i dagene og ukene som kom. De ansvarlige for å styre landet hadde ikke klart prøven. Det at det islandske finanssystemet kollapset viser en stor mangel på politisk styring, men det at sentrale politiske ledere fortsatt i mange måneder å lyve for folket er på mange måter mer alvorlig. Hvis de ikke løy fordi de ikke forsto innholdet i notatet fra Sentralbanken, som de hadde fått eksklusivt lest opp i et møte med tre sentralbankdirektører, så beskriver det en politisk tragedie. Det er også utrolig at lederen for Samfylkingin, daværende utenriksminister, Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, ikke informerte sin partifelle og handelsminister om notatets innhold.   Ingen av de tre tidligere statsrådene stiller til valg i Alltingsvalget 25. april. De to partilederne går av på sine partiers landsmøter. Grunnen til deres avgang er ikke at de angrer, at de har et behov for å si unnskyld, at de tar et ansvar for det som skjedde. Ingen av disse innrømmer at de har ansvar for at det gikk som det gikk. Det er på grunn av sykdom at de ikke fortsetter.

19. mars 2009 En ny leder for Samfylkingin Jóhanna Sigurðardóttir har erklært at hun stiller som lederkandidat for Samfylkingin Partiets nåværende leder, Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, stiller ikke til gjenvalg på landsmøtet 27. – 29. Mars. Gísladóttir måtte trekke seg på grunn av alvorlig sykdom. Jóhanna Sigurðardóttir sier i en pressemelding i dag at hun har bestemt seg for å stille etter et massivt press fra partimedlemmer i alle landsdeler. „Jeg er meget takknemmelig for den tillit som folk viser og jeg vil derfor bidra til å lede partiet i et av det viktigste valget i republikkens historie,“ - heter det i pressemeldingen. I en meningsmåling som ble offentliggjort i dag får Samfylkingin 31,2 % av stemmene og er landets største parti. Selvstendighetspartiet får 26,5 % og Venstre-Grønne får 24,6 %. Regjeringspartiene får tilsammen 55,8 % og 38 representanter av de 63 som sitter i Alltinget. I meningsmålingen sier også 64,3 % at de støtter regjeringen (Samfylkingin og Venstre-Grønne) og 35,7 støtter den ikke. I meningsmålingen er det bare de fire store partiene som får representanter i Alltinget. De liberale som nå har hatt representanter måles med kun 1,3 %. De fikk 7, 3 % i valget i 2007 og 4 representanter. Partiene får følgende resultater i meningsmålingen. I parantes er oppslutningen i valget i 2007 og antall representanter. Samfylkingin 31,2% - 21 (28,3% - 18) Selvstendighetspartiet 26,5% - 18 (36,6% - 25) Venstre-Grønne 24,6% - 17 (14,4% - 9) Fremskrittspartiet (senter) 11,3% - 7 (11,7% - 7) Borgerbevegelsen (en ny liste) 2,5% Liste for suverenitet (en ny liste) 1,9% Det liberale partiet 1,3% - 0 (7,3% - 4) Det er Capasent Gallup som utførte meningsmålingen.

10. mars 2009 De sterke leders politikk Island er rammet av en økonomisk krise som rister samfunnet ned til grunnvollene. Selv om krisen er på overflaten en økonomisk krise er den i realiteten en politisk krise. Økonomien er politikkens ansikt. At finanssystemet på Island raste er ikke vanskelig å forstå. Det er derimot vanskeligere å forstå at det fikk mulighet til å vokse til den gigantiske boblen som vi så etter hvert i 2007 og 2008. For å forstå denne boblens karakter må man inn i den politiske virkeligheten på Island.   Drømmen om den frie kapitalismen Markedsliberalismen har aldri fått vist seg fram i et godt utviklet land. Noen vil si at markedsliberalismen har vært den herskende politikken i USA, som betraktes som et godt utviklet land. USA var på god vei under Reagan, men reisen til liberalismens drømmeverden ble aldri fullført. For mange regler, for mye byråkrati og for mange kontroller hindret en utvikling som ville ha nedbygget staten og gitt makta til markedskreftene. På slutten av 1980 tallet begynte liten rundt markedsliberalistene i Selvstendighetspartiet å få større makt i partiet. Før det var partieliten mest preget av viktige kapitalister og nærmest aristokrater. Disse så på staten som den viktigste fellesnevneren for den islandske økonomien. Slik det startet på 1920 tallet og slik det hadde utviklet seg. For dem var det derfor viktig å ha makt over staten. Den nye eliten som vokste fram med teorien og tankene til bl.a. M. Friedman, så på staten som en motpol eller en ”fiende” som måtte elimineres. Måten å gjøre det var å bruke politisk makt til å bygge ned statsmakten og etablere sterkere markedskrefter. Dette ble systematisk forberedt og siden gjennomført under regjeringene til Davíð Oddsson. Når det bar ut på 2000 tallet var statens makt blitt betraktelig redusert. De store private bedriftene, som ble til ved privatisering av de statlige, styrte løpet. Oppgaven til den politiske ledelsen på Island var å tilrettelegge for virksomhetene, slik at de kunne utøve deres makt, markedsmakt. Etter hvert var det ikke noen nevneverdig regulering og kontroll med markedskreftene og statens rolle ble ubetydelig. Politikere ble brukt og misbrukt av de rike og vellykkede finansfolka. Sjefen for det hele, statsminister Davíð Oddsson, flyttet på seg oppover i maktens hierarki og ble sjef for Sentralbanken. Regjeringen og parlamentet var blitt kun en tilrettelegger, mens Sentralbanken styrte og koordinerte butikken.   Teori og praksis I teorien skulle markedskreftene utvikle sine egne kontrollmekanismer og rutiner for å holde styr på utviklingen. Dette ble de unge og lovende finansfolka fortalt av den ledende politiske eliten. Det var ikke staten men virksomhetene selv som viste best og kunne dette. På slutten av 1990 tallet og siden ble det systematisk drevet propaganda for at det var noe spesielt, nærmest genialt, ved måten de islandske finansfolka drev på. De var djervere og tok sjanser der andre nølte. De brukte bare en brøkdel av den tida andre brukte til å planlegge oppkjøp og salg. På lag med seg fikk finansfolka høytstående personligheter. Den islandske presidenten ble fanget av denne bølgen og uttalte seg ikke bare positivt men berømmet og bedyret denne geniale islandske måten å drive finans på. I realiteten var det markedsliberalistene som hadde lykkes med sin politikk. Den var på plass og hadde slått røtter i de fleste partier og grupper. Teorien om det liberale finanssystemet var på plass i befolkningens bevissthet. I praksis skjedde det at alt ble friere og mindre kontrollert. De kontrollmekanismene som markedskreftene skulle etablere ble ikke etablert. Bedriftene fikk detrfor frie tøyler til å handle slik de ville selv, på bekostning av vitale nasjonale interesser. Det var ikke de bankenes problem at fiskeriindustrien ble bygget ned, at fiskeriene ble tappet for kapital og forlatt nedsyltet i gjeld. Det var ikke bankenes problem at folk tok opp høye lån for å bygge seg store hus og kjøpe finere biler. Praksis ble at alle skulle tjene penger på alle. Det vokste seg opp en kolossal motsetning i samfunnet. Nå er den avdekket og vi ser et splittet og frustrert samfunn som ikke lenger har tiltro til viktige samfunnsinstitusjoner som banker og økonomiske systemer og ikke minst til det politiske systemet.   De sterke ledernes tid er forbi Når den politiske makten bygges ned, slik vi så på Island, blir enkeltindividene mer fremtredende. Under Oddsson-dynastiet var det kun Oddsson som ledet. Ingen over og ingen ved siden av. For markedsliberalistene var dette avgjørende viktig. Ikke at det var Oddsson, men at det var en sterk leder som var udiskutabel og som frembrakte den politiske budskapen. Dette mønsteret preget også i varierende grad de andre partiene. I Fremskrittpartiet (senter) var Halldór Ásgrímsson, den avgjørende lederen i denne perioden. Partiene på venstresida var oppe i en rivaliserende splittelse og omorganiseringsprosess. I denne prosessen var det ikke plass for de sterke lederne inntil Samfylking fikk Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, som hadde vært en sterk og godt likt borgmester i Reykjavík, og partiet Venstre-Grønne ble etablert med Steingrímur J Sigfússon som en markant leder. I dag er det bare Sigfússon som fortsatt leder sitt parti. Oddsson sluttet som partileder og statsminister for å styre landet fra Sentralbanken, hvor han ble drevet på dør ved lov fra Alltinget nå i februar. Ásgrímsson sluttet i 2006 og nå den 8. mars bestemte Gísladóttir å trekke seg som partileder for Samfylking. Alle de store partiene har hatt eller skal ha landsmøter nå i forkant av valget 25. april. Det er ikke noe tegn til at Sigfússon skal gi seg som leder for Venstre-Grønne, Fremskrittspartiet (senter) har valgt som leder en ny politiker, altså en uerfaren politiker. I de to andre store partiene foregår nå rivalisering og posisjonering. Få eller ingen av de aktuelle kandidatene ser ut til å falle i kategorien sterkt leder. I den kommende perioden etter valget 25. april er det mest sannsynlig at islandingene blir skånet for den sterke leders politikk og heller dratt med i partienes relativt tunge, men demokratiske, prosess for å bygge opp samfunnet.

9. mars 2009 Island – et skritt nærmere konkurs Kredittilsynet overtar Straumur bank   På Bloomberg  sier Thomas Haugaard økonom ved den Svenske Handelsbanken i København at sannsynligheten for nasjonal konkurs på Island har økt betydelig ved at den islandske banken Straumur-Burðarás er overtatt av det islandske Kredittilsynet. ”Med det har den islandske regjeringen tatt på seg ansvaret for enda større gjeld og det er spørsmålet om den islandske staten er tilstrekkelig sterk for å bære byrdene” sier Thomas Haugaard.   I desember ble det meldt at Straumur hadde fullført en finansiering på 133 millioner euro. Finansieringen løste bankens umiddelbare kredittbehov og skulle brukes til å betale av et lån på 200 millioner euro som forfalt 9. desember. Det nye lånet har forfall den 15. mai 2009. Straumur bank skulle betale 33 millioner euro i dag men hadde bare 15, 3 millioner euro. Den islandske Sentralbanken gav Straumur avslag på et ønske om støtte på grunn av at aktiviteten til Straumur bank er liten på Island. Straumur har virksomheter i Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia, Polen og Tjekkia i tillegg til Island. Flere medier melder at Straumurs fall vil ha store ringvirkninger og medføre at hundrevis medarbeidere i bedrifter som Straumur hadde tatt over mister arbeid i England og Danmark. Blant disse er Magasin du Nord og Illum, møbelkjeden Biva og Property Group. I England er det blant annet meglerfirmaet Teathers Limited som kan bli rammet.                                                                                                                            Magasin du Nord

9. mars 2009 Leder for Samfylkingin trekker seg fra politikken  Leder for Samfylkingin, Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, har bsluttet å trekke seg fra all politisk virksomhet. På en pressekonferanse søndag 8. mars sa Ingibjörg Sólrún Gísladóttir at hun måtte gi etter og erklære seg seiret. Sykdommen tillater ikke at hun fortsetter. Ingibjörg Sólrún Gísladóttir fikk illebefinnende mens hun deltok på FNs generalforsamling i New York 22. september i 2008. Det viste seg å være en godartet svulst i hodet, som måtte opereres bort. Hun har hatt flere operasjoner og sykehusopphold i det siste på grunn av sykdommen. I en erklæring fra Gísladóttir sier: “Jeg er meget lei for å melde i fram at jeg trekker meg fra politisk virksomhet. Det gjelder både som alltingsrepresentant og partileder i Samfylkingin fra og med partiets løandsmøte 27.-29. mars. Med denne beslutningen tar jeg konsekvensen av det faktum at min sykdom ikke tillater meg å å delta av full kraft i de oppgavene som kommer.”   Allerede går spekulasjonene høyt om hvem som blir Ingibjörg Sólrún Gísladóttirs etterfølger som partieleder. Nestlederen i Samfulkingin trakk seg i januar og stiller heller ikke til valg. Det er nå en tung bevegelse for å få statsminister Jóhanna Sigurðardóttir til å stille, men hun hadde erklørt at hun ikke var aktuell som partileder. Andre som det spekuleres i er Dagur B Eggertsson, som har ledet Samfylkingin i Reykjavik kommune. Eggertsson er en populær politiker og av mange den fremtidige lederen. Det spørs om fremtiden kom litt for brått.

9. mars 2009   Intervju med Eva Joly Eva Joly var gjest i programmet “Silfur Egils” på islandske RUV på søndag 8. mars. Eva Joly som er på beskø på Island treffer bl.a. islandske statsråder, den spesielle etterforskeren for økonomisk kriminalitet og riksadvokaten. Intervjuet med Joly i “Silfur Egils” har allerede skapt debatt på Island. Flere skriver at Joly sier akkurat det samme som demonstrantene har sagt, at det er viktig å gå direkte og bestemt fram for å få avdekt det kriminelle som skjedde. Mange appelerer til de nye statsrådene å lytte til rådene til Joly, som er en av verdens fremste på dette området. Intervjuet med Joly, som foregikk på engelsk er HER.

9. mars 2009 64 % vil at Island søker om medlemskap i EU I den siste tiden har det svingt fra ja til nei i islendingenes standpunkt til EU-medlemskap. Den siste målingen, som ble gjennomført for Industriforbundet, viser at ca 45 % er i mot medlemskap mens ca 40 % er for medlemskap. Islendingene er likevel ikke skråsikre i dette spørsmålet. Hele 64 % støtter at Island søker om medlemskap og går inn i forhandlinger. Dette er større andel enn på lenge som vil at Island søker. Det er viktig å være klar over at meningsmålinger på Island svinger mye i denne tiden etter bankkrasjet. Samfunnet er langt i fra kommet i balanse og det er fortsatt stor sinne og mistro til myndighetene og den økonomiske og politiske ledelsen. Ulike meningsmålinger viser at bankene og politikerne ikke skårer høyt i troverdighet. Det er å forvente at viktige spørsmål, som EU-medlemskap, vil komme mer i fokus før valget den 25. april og særlig etter valget, avhengig av valgresultatet. (Kilde: si.is)

6. mars 2009 Islandske vitenskapsfolk og studenter får nordisk støtte På sitt møte i København i dag (6. mars) vedtok de Nordiske samarbeidsministerne å bevilge 14,4 millioner DKK for å støtte islandske vitenskapsfolk og studenter som ønsker å studere og forske ved universiteter og høyskoler i Norden. Støtteprogrammet går over de to neste årene. Kolbrún Halldórsdóttir, miljøminister på Island, sa at det er ekstra gledelig at initiativet til støtteprogrammet som kom fra de andre landene har unge folk som målgruppe. På den måte bidrar det til å styrke nordisk samarbeide på sikt, samtidig som det avverger at islandske studenter slutter å studere av økonomiske grunner. (Kilde: visir.is) Heidi Grande Røys og Kolbrún Halldórsdóttir

6. mars 2009 Industriforbundet Rop på euro og søknad om EU-medlemskap  Industriforbundet på Island mener det ikke går lenger med egen valuta og pengepolitikk. ”Iðnþing 2009”, Indurstiforbundets konferanse i går, vedtok en uttalelse som sier at de viktigste oppgavene nå er å senke rentenivået, gjenreise banksystemet, avlette valutarestriksjonene, få i stand avtaler med kravinstanser i utlandet, øke eksportinntektene, få opp takten i boligmarkedet og å søke om medlemskap i EU og ta opp euro som valuta. Helgi Magnússon, som ble gjenvalgt som leder for Industriforbundet sa i sin tale på konferansen bl.a.: ”Forsøket med den islandske krona mislyktes. .. Vi må finne andre løsinger på nasjonens valutaproblemer. Det gjør vi best ved å ta opp euro etter en innmelding i EU.” Industriminister Össur Skarphéðinsson sa i sin tale at det ikke var et spørsmål om at Island burde starte prosessen med å søke medlemskap i EU umiddelbart. Styreleder for Eyrir Invest, Þórður Magnússon, sa i sin tale at “medlemskap ikke er et mulig valg, men en nødvendighet.” Uten medlemskap kan islandske bedrifter ikke vokse med mindre de flytter til utlandet. (Kilde: Fréttablaðið og www.si.is)

6. mars 2009 Valutarestriksjoner fortsatt   I slutten av 2008 vedtok Alltinget lov om valutarestriksjoner, som skulle sette en stopper for at utenlandske investorer solgte de såkalte ”kronebrevene”, de islandske verdipapirene, på opptil 100 milliarder og ruinerte Island fullstendig. Loven hindrer også at utenlandske investorer kan investere i islandske virksomheter. Dette var blant annet temaet på et møte som ledelsen i islandsk LO hadde med en delegasjon fra IMF, som nylig besøkte Island. Leder for LO, Gylfi Arnbjörnsson, sa etter møtet: ”… vi fortalte om våre bekymringer om at folk her på Island murer seg inne i en tanke om at det går an å gjenreise finanssystemet end en gang på grunnlag av krona. En valuta som det er for det meste forbudt å bruke.” Videre mener Gylfi Arnbjörnsson at dersom valutarestriksjonene fortsetter over lengre tid vil det bli meget vanskelig for samfunnet å finansiere sin virksomhet. ”Vi mener at det er viktig å diskutere EU og gi finansmarkedene beskjed om hvor Island tenker seg å være om fem år. Hvis visjonen er at vi skal være på samme sted med krona som valuta så vil vi ikke få troverdigheten til bake på sikt. Det vil ha store konsekvenser for befolkningen.” I en melding fra Sentralbanken sier at vilkårene for å avlette restriksjonene ikke er til stede. I samtalene, som nå pågår, mellom myndighetene og IMF om den første revidering av partenes økonomiske planer vil det bli tatt opp om vilkårene for frie finanstransaksjoner mellom Island og andre land har endret seg.   Situasjonene for vanlige islendinger i dag er at de må søke om valuta for hver gang de skal reise utenlands eller drive forretning med utenlandske instanser. Det samme gjelder utlendinger som skal innføre utenlandsk valuta til Island. Islendinger som reiser på ferie til utlandet må søke til banken om valuta og fremvise billetter.

5. mars 2009 Ny meningsmåling: Den nye regjeringen har stor støtte i befolkningen Islandske ”Viðskiptablaðið” (næringslivsavisa) publiserer i dag en meningsmåling, som viser at den nye regjeringen har overveldende støtte. Bare 8,7 % av de spurte (utvalg: mer enn 1000) mener regjeringen gjør en dårlig jobb og samme prosentandel mener at den ikke er særlig bra. 32 % mener regjeringen er verken bra eller dårlig og 38,7 % mener den gjør en god jobb og 12 % at den gjør en meget god jobb. I det store og hele mener bare 17,4 % at regjeringen gjøre en dårlig jobb. 32 % at den er verken eller og hele 50, 7 % mener den gjør en god jobb. I samme undersøkelse ble folk spurt om ansvar for at bankene kollapset i oktober 2008. 62,7 % mener at eierne og lederne i bankene har størst ansvar, 43,8 % at Kredittilsynet bærer tungt ansvar. 42 % nevner at det er regjeringen som må bære ansvaret og 31,6 % mener at Sentralbanken har ansvar for at bankene krasjet. (Kilde: pressan.is og Viðskiptablaðið)

4. mars 2009     Icelandic ardour for Europe’s club cools  Financial Times skriver om Island i dag. Det er ofte at gjestens øyne ser og gjestens ører hører annet enn det de innfødte ser og hører. Artikkelen i FT er HER .   I en annen sammenheng registrerte en besøkende journalist følgende om den forrige regjeringen til Haarde (though): “There's a charming lack of financial experience in Icelandic financial-policymaking circles. The minister for business affairs is a philosopher. The finance minister is a veterinarian. The Central Bank governor is a poet. Haarde, though, is a trained economist-just not a very good one.”

3. mars 2009 En historie fra Den Demokratiske Republikken Island Dette er ikke en historie fra en oppdiktet klode. Dette er ikke en oppdiktet historie fra en verden som ikke finnes. Dette er fakta fra en virkelighet i et land i Norden, fra Den Demokratiske republikken Island. Bankdirektørene i de kollapsete bankene Kaupthing, Glitnir og Landsbankinn fikk godt betalt – lønn, goder og bonus. I løpet av fem år fra året 2003 til 2007 fikk de 3 tusen 2 hundre og 13 millioner ISK. Beløpet er fordelt på 7 menn: Sólon Sigurðsson hos Kaupthing fikk drøye 104 millioner kroner for to år i bankens tjeneste. Lárus Welding hos Glitnir fikk 376 millioner for et år. Halldór J Kristjánsson hos Landsbankinn fikk (kun) drøye 400 millioner for fem år i bankens tjeneste. Sigurjón Þ Árnason også hos Landsbankinn fikk i overkant av 467 millioner for fem år. Hreiðar Már Sigurðsson hos Kaupthing fikk i underkant av 487 millioner i løpet av de fem årene. Sigurður Einarsson hos Kaupthing fikk 590 millioner i løpet av årene fem og til slutt fikk Bbjarni Ármannsson hos Glitnir drøye 782 millioner for å lede banken i fem år. Lønna til Bjarni Ármannsson ble tidoblet mellom 2003 og 2007. Av en eller annen grunn leverte Bjarni Ármannsson en del av lønnsbeløpet tilbake til banken, eller det som var igjen av den etter at den ble nasjonalisert av den islandske staten. En sangfugl sang i mitt øre at det var samvittigheten som plaget Ármannsson. En skjære skrek over mitt hode at det tilbakeleverte beløpet var det som Ármannsson skulle ha betalt til fellesskapet i form av skatt. Hva som er riktig er mindre interessant enn det at ingen andre har gjort som Ármannsson – han er den eneste som har handlet som en angrende synder. De andre har selvsagt ikke tenkt tanken. Eller? Vi trenger ikke omfattende samfunnsanalyse for å kunne slå fast at de som styrte bankene, bestemte og tok i mot slike belønninger, ikke fungerte i samme verden som vanlige levende. Dette blir så enda mer tragisk eller grotesk når resultatet foreligger – en nasjon i en dyp krise, et folk i en bunnløs økonomisk og sosial krise. Syv personer fikk, i løpet av fem år, ikke 3213 kroner, ikke 3213 tusen kroner men 3213 millioner kroner – over 3,2 milliarder for å ruinere økonomien på Island. Bare en av dem har levert noe tilbake! (Kilde: visir.is)

3. mars 2009 Valget på Island Det er kamp om posisjoner, plass på listene, sikre plasser Det er valg på Island om knappe to måneder. Valgkampen er startet. Det meste foregår foreløpig internt i partiene. Det er kamp om posisjoner, plass på listene, sikre plasser. Hvilke plasser er sikre er derimot vanskelig å si – det er store endringer i partienes oppslutning, i hvert fall på meningsmålingene.   Partiene har, alle sammen sin, en eller annen form for intern valgkamp. Noen arrangerer rundreiser i valgkretsen for å presentere kandidatene, mens andre nøyer seg med presentasjoner på internett og avstemning på nett.   Valgordningen I Alltinget sitter 63 representanter i ett kammer. Valgkretsene (kjördæmi) på Island er 6. Alltinget er valgt til 4 år av gangen, men det kan arrangeres et valg innen 4 år, slik det skjer nå. Siste valg til Alltinget var 12. mai 2007. Den gjeldende valgordningen er relativ ny av dato og dette er tredje gang den brukes. Forskjellen på ny og eldre valgordning ligger i oppdelingen av landet i valgkretser. Tidligere var valgkretsene flere og geografisk mindre. Etter hvert fikk hver stemme i de minst befolkede kretsene mye større vekt enn hver stemme i Reykjavik. Den nye ordningen gjør at vektleggingen av hver stemme blir jevnere mellom valgkretsene, noe som betyr at kretsene på landsbygda er blitt geografisk meget store. Oppdelingen i valgkretser er som følger. Landsbygda: -         Nord-vest kretsen: Strekker seg fra og med kommunen Akranes, nord for Reykjavik til Siglufjörður på Nord-Island. -         Nord-øst kretsen: Strekker seg fra og med Siglufjörður til og med Djúpivogur på Øst-Island. -         Sør kretsen: Strekker seg fra og med Hornafjörður til kommunen Vogar sør for Hafnarfjörður. De tre hovedstadskretsene er: -         Sørvest kretsen, ofte kalt for kragen, som omfatter alle kommunene rundt Reykjavik. -         Reykjavik sør. -         Reykjavik nord. De tre valgkretsene på landsbygda har til sammen 29 representanter og de tre hovedstadskretsene har til sammen 34 representanter.   (Om valget 2007 HER)   Parlamentarismen Den islandske republikken er ung. Island ble republikk i 1944 etter å ha vært uavhengig stat i det danske kongeriket fra 1918. Før det hørte Island til Danmark og var underlagt dansk styre. Island fikk egen grunnlov i 1874. Dette var en viktig etappe på veien til selvstendighet. Den andre grunnloven fikk Island i 1920 og den tredje i 1944. Den islandske grunnloven er tradisjonelt lovverk som har blitt endret og lappet på i gjennom årene. De største endringene har vært i forhold til valg og oppdeling av landet i valgkretser. Folkevalgte representanter til Alltinget var bare 20 på midten av 1800 tallet og i tillegg satt det 6 representanter valgt eller utpekt av kongen. Når Island var blitt uavhengig ble alle representantene folkevalgt og i 1920 var de blitt 42. I 1942 kom økning om 10 representanter til 52 og i 1959 en økning til 60 og siste økningen, til, 63 kom i 1984. Det islandske Alltinget ble etablert i året 930 på Þingvellir. Selv om Island kom under det norske kongeriket i 1262 og senere det danske, fortsatte Alltinget så å si uavbrutt inntil 1800. I 1799 ble Alltinget flyttet til Reykjavik og året etter ble tinget avløst av ”Landsoverretten”, inntil Alltinget ble gjenreist i 1845. Alltinget flyttet i nåværende Alltingsbygningen i 1881. Til tross for at islendingene er få har Island langt på vei tilsvarende statsadministrasjon og Norge, bare mindre i omfang. Regjeringen må ha Alltingets støtte og på Island er det vanligvis flertallsregjeringer. Antall statsråder har vært varierende fra 6 til 12. I dag er antall departement 12 og statsrådene 10. Det som er spesielt med forholdet mellom tinget og regjeringen på Island er at det er normalt at statsrådene sitter i Alltinget. Selv om en alltingsrepresentant blir utpekt som statsråd fortsetter vedkommende å representere sitt parti i Alltinget. Dette fører til at statsrådene er aktive i lovstiftningen og dermed i den prosessen som forbereder og forteller den utøvende makten hva de folkevalgte ønsker å gjøre. I tillegg har også regjeringen, ved justisministeren, den oppgaven å utpeke dommere i landets domstoler. Det kan trygt sies at Island ikke har praktisert på en god måte den klassiske tredelingen av makt som ethvert demokratisk samfunn etterstreber. I tillegg til at statsrådene sitter i Alltinget har de en æresplass i alltingssalen. I motsetning til ordinære representanter, som må nøye seg med å sitte ute i salen, sitter statsrådene i flanker ut fra Alltingets president og talerstolen og vender dermed sitt ansikt mot de ordinære. I de siste årene har denne ordningen blitt diskutert og Alltinget har satt ned utvalg for å revidere eller lage nye grunnlover. Det arbeidet har ikke ført noen vei og en ny grunnlovstekst har ikke sett dagens lys. Den krisen som Island er nå rammet av har gjort at kravet om en ny grunnlov er meget sterkt i folket. Et av forslagene som den nye midlertidige regjeringen har satt fram er at det blir arrangert et eget valg til et grunnlovsting, som får den oppgaven å skrive et forslag til ny grunnlov.   Partiene og krisen De partiene som var mest involvert i landets politiske ledelse de siste 10 årene må nødvendigvis bære det største ansvaret for hvordan det gikk. At landets økonomi krasjer skjer ikke bare uten videre. Det var derfor forventet at partiene skulle skifte ut de personene som har vørt mest involvert. Dette har bare delvis skjedd. De fleste representantene som har sittet i Alltinget sikter mot gjenvalg. Det gjenstår å se om de blir valgt. Det gjenstår også å se om de partiene som nå snart skal ha sine landsmøter klarer å fornye seg, skifte både ledelse og politikk. I hvert fall skifte ut og gjøre opp med den fatale politiske linjen som beviselig førte til kollapsen. I Selvstendighetspartiet (høyre) arbeider et utvalg med partiets ”fremtidspolitikk”. I et foreløpig utkast til rapport, som skal legges fram på partiets landsmøte, kommer forfatterne med en solid kritikk av de som styrte partiet de siste årene. Dette gjør de for å kunne underbygge partiets kommende politiske kurs. Partilederen og den tidligere statsministeren, Geir H Haarde, er ikke så begeistret for kritikken og mener at utvalget skulle ikke se til bake, ikke kritisere, men se framover. Kampen om den riktige historien er i full gang og tar ikke slutt med det første. I Framskrittspartiet (senter) har det skjedd radikale utskiftinger av folk i ledelsen. Partiet har også skiftet retning i sentrale politiske saker som EU-spørsmålet, hvor det nå sier ja til medlemskap. Kanskje er det på grunn av utskifting i ledelse og ny politisk vektlegging at det også er turbulens blant partiets tillitsvalgte og i velgergrunnlaget? Dette partiet var jo det solide støttepartiet til regjeringene til Selvstendighetspartiet og dets markedsliberalistiske eksperiment. Samfylkingin (sosialdemokrater) kom inn i regjering etter valget i 2007 og regjerte sammen med Selvstendighetspartiet i 18 måneder. Partiet prøver å la det se ut som det ikke kan belastes for et ansvar for at det gikk som det gikk. Det er ikke lett siden partiets ledelse var ikke mindre opptatt av å bedyre de fantastiske resultatene som banker og finansvikinger viste fram. Både partiets leder og andre sentrale ledere i partiet deltok i forsvaret av den ville økonomien og finansvikingene, når ulike instanser kritiserte og fremførte rimelige kritiske spørsmål og bevis på at ikke alt var som det skulle være. Dette svekker den sosialdemokratiske ledelsen. Partiet Venstre-Grønne har ikke vært i regjering før nå. Det partiet har vært kritisk til både privatiseringsprosessen og den ville økonomien til finansvikingene. På den måten har Venstre-Grønne ikke et sterkt behov for å skifte ut representanter eller ledelse i partiet. Det er allikevel å vente at partiet blir nødt til å moderere sitt standpunkt i noen viktige saker dersom det skal kunne fortsette i regjering etter valget. Dette gjelder først og fremst EU-spørsmålet, hvor Venstre-Grønne må akseptere at Island sender søknad om medlemskapsforhandlinger og i noen grad også spørsmål om kraftkrevende industri på Island. Om Venstre-Grønne får en gunstig posisjon i regjeringssamarbeid med Samfylkingin, avhenger av hvor godt Samfylkingin klarer seg i gjennom den interne valgkampen og deretter valget i slutten av april. Det liberale partiet vil sannsynligvis ikke oppnå like stor oppslutning i dette valget som i 2007, hvor partiet fikk 7,3 % og 4 representanter. Partiet måles nå med mindre enn 3 %. Det er ikke å forvente at det kommer nye lister som vil kapre et stort antall stemmer. Dette til tross for den store protestbevegelsen, som mange mente representerte en ny politisk bevegelse.   Stabilt status quo Det er bemerkelsesvert at det ikke helt åpenlyst slår sprekker i de tradisjonelle politiske partiene. Det er antydninger til det men det holdet fortsatt. Det er også et tegn om ”stabilitet” at den såkalte 4-parti-gruppen holder. Tradisjonelt har det over lang tid – alltid – vært fire hovedpartier på Island. Av og til kommer opp mindre partier som etter hvert dør eller går inn i 4-partiene. De fire partiene er fra høyre til venstre: Selvstendighetspartiet (høyre), Framskrittspartiet (senter), Samfylkingin (sosialdemokrater) og Venstre-Grønne (sosialister og miljø). I tidligere tider hadde to av disse partiene, Samfylkingin og Venstre-Grønne, andre navn.

2. mars 2009 Olje ved Island: Dragefeltet kan gi Island olje    I følge det islandske Energiinstituttet – Orkustofnun – er det nå større sannsynlighet for at det finnes olje og gass på Dragefeltet, nordøst for Island. Målinger som er gjort nylig og en ny gjennomgang av tidligere informasjon tyder på at de geologiske vilkårene ligner mye på de som er på nærliggende og geologisk tilknyttede oljeområder ved Norge og Grønland. Energiinstituttet – Orkustofnun, vil presentere disse resultater på en konferanse som arrangeres i London av American Association of Petroleum Geologists Prospect and Property Expo (APPEX). Konferansen går fra 3. – 5. mars. Islands utenriks- og industriminister, Össur Skarphéðinsson sier til websiden Oil and Gas Online  at islandske myndigheter er bestemt i å få undersøkt om det finnes olje og gass på Dragefeltet, til tross for finanskrisen. Össur Skarphéðinsson sier også at mange internasjonale oljeselskaper har vist interesse for ytterligere undersøkelser på området.

27. februar 2009 Kronikk av: Albert Einarsson   Et kapittel er over Sentralbanksjef Davíð Oddsson ble avsatt   Regjeringen på Island måtte få vedtatt nye lover for å få kastet Davíð Oddsson ut fra Sentralbanken.   Davíð Oddsson ble statsminister på Island i 1991. Før det hadde han vært borgmester i Reykjavík. Oddsson har vært leder der ingen er over og ingen ved siden av. Oddssons politikk har alltid vært konsekvent. Han har støttet seg på liberalistiske teoretikere og en partimaskin som man egentlig bare har sett eksempler på i de landene man ikke skal nevne og ikke skal trekke fram som gode eksempler. Lojalitet til lederen har vært viktig og det har også blitt godt belønnet. Oddssons regjeringer fra 1991 og særlig fra 1995 i koalisjon med det islandske senterpartiet, Framsóknarflokkurinn, arbeidet systematisk for å innføre markedsliberalisme i det islandske samfunnet. På alle områder ble det gjort store framsteg i retning av større frihet til å la økonomiske mål bestemme og styre utviklingen. Systematisk privatisering av statsvirksomheter, hvor de to regjeringspartiene forsynte sine gode venner med de beste bitene. Samtidig ble det islandske lovverket tilrettelagt for liberalistisk økonomi. I årene etter 2000 og særlig etter at de store statsbankene ble privatisert tok den ukontrollerte økonomien over, under en solid ledelse av Oddsson og hans partifeller. I begynnelsen av 2000 tallet fikk Oddsson gjennomført endringer i lovverket for Sentralbanken som førte til at statsministeren kunne ansette sentralbanksjef uten utlysning av stillingen. Det var heller ikke stilt særlige faglige krav til den som skulle ansettes. Etterpå kunne dett tolkes slik at Oddsson forberedte seg for å gå over fra å lede regjeringen til å lede Sentralbanken. Oddssons rolle som sentralbanksjef ble avsluttet den 26. februar 2009, ved at stillingen ble nedlagt ved lov i Alltinget. Før det hadde Oddsson ikke bøyet seg for regjeringens ønske om at han trådte frivillig ut av stillingen. Han satt til det ikke var noe å sitte på.   Den 24. februar ble Oddsson intervjuet på RUV.is. Han viste at hans dager i embetet ikke var mange igjen, kanskje bare en eller to. I intervjuet, som kommer til å gå inn i historien som et studiemateriell i mediekunnskap, tok Oddsson over rollen som programleder og styrte det hele selv slik han er vant til, der han kommer fra. Ingen over og ingen ved siden av. I sin redegjørelse innrømmer Oddsson ingen feil, bortsett at alle mennesker kan gjøre feil og at han er et menneske. Han hevdet at han hadde varslet regjeringen om at det sto dårlig til med bankene, at det var bare kort tid igjen til dette alt sammen raste sammen. Det var Oddsson selv, som etter raset og når det begynte å ramle skjeletter ut av diverse skap, som sendte brev til myndighetene om mistenkelige finanstransaksjoner og dævenskap som foregikk. Som Oddsson sa i intervjuet: Det er så mange som kommer til meg og kontakter meg for å fortelle om mistenkelige saker og de sier til meg at jeg er den eneste som er til å stole på. I intervjuet hevdet Oddsson at mange politikere ble bestukket og at han har kjennskap til uregelmessigheter som ikke tåler dagens lys. At man i bankene slo av lydbåndene eller gikk en tur for å avtale og samråde. Alt dette kjente Oddsson til mens han var sjefen i Sentralbanken. Han var embetsmannen som viste om uregelmessigheter – kanskje ulovligheter – hvor det rullet milliarder med kroner, hvor det ble drevet et gigantisk spill med nasjonale verdier. Han viste alt dette mens han advarte sin partifelle, statsminister Geir H Haarde, om at bankene hadde null sjanser til å overleve. Det er mye som tyder på at enten har statsminister Haarde ikke forstått eller glemt eller at det ikke har vært noen advarsel fra Sentralbanken og sjefen der siden regjeringen ikke gjorde noe for å unngå katastrofen. I mars 2008 skriver Sentralbanken i sine rapporter at banken står støtt og at den islandske økonomien er frisk og sunn. Kanskje sentralbanksjefen ikke orket å lese Sentralbankens rapporter? I TV-intervjuet gjorde Oddsson e nummer ut av at meningsmålinger i mediene viste at han var meget upopulær og at tusenvis med demonstranter ønsket han vekk. De mediene som kom med dårlige målinger var styrt av Baugur group, en finansgruppe som Oddsson har slåss med i mange år. Demonstrantene var selvfølgelig bare pøbel som man ikke trenger å ta hensyn til. I Oddssons ånd var alle som kritiserte eller var i mot hans meninger og tolkninger usselt folk som løp andres ærende for å ødelegge og sverte hans gode rykte og ry.   Oddssons saga har ikke blitt skrevet. Det er sikker mye rett i det Oddsson sier om det systemet han skapte. Det var et system av misligheter og uregelmessigheter. Det var et system som på langt nær knuste demokratiet på Island. I dette systemet – det markedsliberalistiske Island – kunne Oddsson fungere en stund som ”konge” eller som en høvding. Oddsson var hevet over det økonomiske – han har ikke tjent formuer og han er ikke bestukket. Man bestikker ikke høvdingen. Når Oddsson i dette intervjuet, og i det som sikkert kommer fra hans hode og memoarer de neste månedene, hevder at både politikere og finansfolk er korrupte og at de misbrukte friheten han ga de så er det muligens riktig og det er da Oddssons plikt å opplyse hvem han snakker om og hva han vet om konkret. Det blir også interessant å følge med krigen som nå raser i Oddssons gamle parti, Selvstendighetspartiet, mellom ulike fløyer og interessegrupper. Det er de som vil inn i EU og det er de som vil følge sin gamle mesters lære å være i mot EU. Oddsson har hele tiden vært EU-motstander av prinsipp og dogma. Noen har sagt at dette skyldes at Oddsson ikke liker utlandet og utenlandsk påvirkning på Island. Det har slett ikke med etniske eller kulturelle saker å gjøre men mer noe så subjektivt som at jo kortere det er til utlandet desto mindre makt kan jeg utøve hjemme. I EU vil den islandske høvdingens makt bli redusert.   Det er ikke et stort spørsmål om Oddsson får en status som en ruvende politiker. Han var en av de sterkeste politikerne i moderne politikk på Island. Som sentralbanksjef vil Oddsson ikke få noen god karakter, heller stryk. Det er også et tegn om politisk svakhet og svekket dømmekraft at Oddsson i det hele tatt søkte seg inn i Sentralbanken, etter en politisk mannsalder i regjering.   Det viktige for islendingene nå er å sette strek. Oddsson tilhører historien. Det er framover bevegelsen er og Island får forhåpentligvis en handlekraftig regjering etter valget 25. april, regjering som ikke er tynget med korrupte politikere og embetsfolk eller for opptatt av oppgjør med de siste års feilaktige politikk. Det er i og for seg nok å få et oppgjør i praksis, at man snur ryggen til markedsliberalismen og satser på et samfunn og økonomi hvor det hersker både åpenhet og utstrakt sosial kontroll med makthaverne – i og utenfor staten.

27. februar 2009 En ny meningsmåling: Regjeringspartiene med flertall i Alltinget   Regjeringspartiene på Island, Samfylkingin og Venstre-Grønne vill få 37 representanter til sammen dersom meningsmålingen var resultatet i valget den 25. april. Det sitter 63 representanter i Alltinget. Samfylkingin måles nå med 31 % og 21 representant – dette er nesten 10 prosent mer enn i målingen i begynnelsen av året. Partiet fikk 26,8 % i valget i 2007. Selvstendighetspartiet (høyre) måles nå med 26, 2 % oppslutning og 17 representanter og Venstre-Grønne får 24,6 % og 16 representanter i denne målingen. Det islandske senterpartiet, Framsoknarflokkurinn, får 12,8 % og 8 representanter, mens Det liberale partiet får kun 2,9 %.   For Selvstendighetspartiet viser meningsmålingen en tilbakegang med over 10 prosentpoeng fra valget 2007, men da fikk partiet 36,6 % av stemmene. Det liberale partiet faller også dramatisk fra 7,3 % i valget i 2007 til 2,9 % i målingen nå. Størst framgang har Venstre-Grønne som går fra 14,3 % i valget i 2007 til 24,6 i målingen nå.   Resultatene fra valget i 2007 – klikk her .

24. februar 2009 The biggest bank robbery in Iceland’s history? Interessant historie dette! Klikk!

13. februar 2009   Haarde i et intervju med BBC: Ikke mitt ansvar - ikke klar for å si unskyld Islands avgåtte statsminister, Geir H Haarde, leder for Islands største parti og tidligere finansminister i regjeringen til David Oddsson har gitt et intervju i programmet HARDtalk på BBC. Programlederen var godt forberedt og stilte Geir H Haarde spørsmål om hans rolle i den fiansielle kollapsen på Island. Programlederen vill også vite om Haarde som både tidligere finansminister og siden statsminister var på noen måte ansvarlig for det som skjedde, om Haarde hadde et behov for å si "unskyld" til det islandske folket. Flere kommentatorer på Island mener intervjuet med Haarde forklarer godt hvorfor det gikk som det gikk. Den totale mangelen på ydmykhet og fraskrivelse av ansvar er den røde tråden som kommer fram i intervjuet. Hele intervjuet er HER.

12. februar 2009  Islandske "skatter" på avveie! Har du hørt om Tortola? Den største øya på De britiske jomfruøyene, med nesten 25 tusen innbyggere. Liten og langt vekk, men stor nok til å huse 136 selskaper som har tillatelse til å drive forretninger på en litt større men betydelig kaldere øy nord i Atlanteren, Island. Tortilla er et av disse stedene hvor selskapene før i tida hadde postboks for kontor, men må nøyue seg med e-post konto og adresse i dag. Samme hensikt og samme funksjon. En liten øy kan huse mange tusen slike selskaper. 136 av disse har fått tillatelse til å drive finans på Island. Islandske banken Kaupthing er registrert som agent for 52 av disse selskapene. 23 av disse ble registrert i 2008, hvorav 10 fikk tillatelsen de siste to måendene før bankene gikk over ende.   Du registrerer ikke et selskap på Tortila og skaffer selskapet en tillatelse til å drive forretninger på Island i en fart bare for å få fremmed poststempel på frimerkene.   87 av de Tortila registrerte selskapene som har tillatelse til å drive på Island er selskaper som de tre store islandske bankene er agenter for. Det man også vet er at noen av disse Tortila-selskapene var bland de største eierne i de islandske forrtningsbankene. Man vet derimot ikke hvem som eier Tortila-selskapene. Den tidligere islandske skattesjefen har både i artikler og intervjuer påpekt og sannsynliggjort at islandske selskaper har søkt til Tortila for å unngå skatt på Island og i andre land.

5. februar 2009 Av: Albert Statsminister Jóhanna Sigurðardóttir i tiltredelsestalen til det islandske Alltinget: Store utfordringer og oppgaver fra dag en. Den nye regjeringen på Island har store planer selv om den skal bare sitte fram til valget 25. april. Dette kom fram i statsministerens tale til Alltinget tirsdagskveld, den 3. februar.   Viktige saker som, statsminister Jóhanna Sigurðardóttir listet opp er: Endringer i valgloven og grunnloven. Nye etiske regler for statsråder. Nye regler om statsrådenes ansvar. Nye ordning om innsetting av dommere. Regjeringen skal arbeide mot korrupsjonen i samfunnet og se på de tette båndene mellom næringsliv, økonomien og det politiske systemet.   Statsministeren sa at allerede i neste uke vil det foreligge de første planene for å gjenreise finanssystemet. En av de umiddelbare og store oppgavene er å forsvare hjemmenes økonomiske interesser. Regjeringen vil etablere ”velferdsvakt” som skal skaffe oversikt over følgene av bankraset og komme med forlag om tiltak. Regjeringen vil bruke ”Husbanken” og flere statlige fond til å stimulere arbeidsmarkedet og motvirke arbeidsledighet.   Det er store oppgaver og utfordringer som møter den nye regjeringen.

3. februar 2009 Leder i www.dv.is 3. februar.2009 Reynir Traustason  redaktør rt@dv.is   Sjøgrevens odel. Islendingene står på et veiskille og forsøker å finne ut hva som gikk galt med de følger som alle nå ser. Dette oppgjøret med fortiden fører nødvendig til at man ser på privatiseringen av bankene og de andre statsvirksomhetene. Det foreligger at det ble kjørt for vilt. Privatiseringen ble aldri virkelig. Bankene ble gitt til vennene til Framsóknarflokkurinn (senterpartiet) og Sjálfstæðisflokkurinn (høyre), men de ble aldri ansvarlige for driften. Det var staten som tok det største ansvaret, som det nå viser seg når skyhøy gjelden på grunn av Ice-save kontoene henger som en falløks over nasjonen. Røttene til bankkrasjet er likevel ikke å finne i vennenes privatisering av bankene. Privatisering av fangstkvotene på fiskefeltene var det første skrittet til det moralske forfallet, som ødela for folket. Kvotesystemet har blitt forsvart av både Framsóknarflokkurinn (senter) og Sjálfstæðisflokkurinn (høyre) helt fra systemet ble innført for over 25 år siden. Den største ulykken skjedde når Alltinget vedtok i nattens mørke timer at sjøgrevene skulle få lov til å pantsette fisken i sjøen. Dette var det første tegnet om den boblen som sprengte nasjonens økonomi. Systemet ruinerte etter hvert både folk og fiskevær og de store spiste de små. Det oppsto en samfunnsgruppe med leilendinger som på nåde fikk fange fisk mot å betale rovpris for hvert kilo som de trakk opp av havet. Prisdannelsen på fiskekvotene gikk fullstendig av skaftet og det er eksempler på at prisen for kvoten var betraktelig høyere enn det man fikk for fanget fisk. Sjøgrevene ble bare digrere og prisen på fangsthjemler, kvote, ble absurde, akkurat som det senere gikk med landets virksomheter. Situasjonen nå er at fiskeriene er pantsatt opp i topp og næringen er på konkursens rand og hele kvoten er i realiteten kommet over på statens hender. Det virker nå opplagt at befolkningen løser til seg eiendommen, som med et lovvedtak ble gitt til de utvalgte. Det er nå anledning til å levere tilbake naturressursene som Framsóknarflokkurinn (senter) og Sjálfstæðisflokkurinn (høyre) i sin tid stjal for å styrke sine venners og slektningers økonomiske interesser. (Oversatt:AE)

3. februar 2009   Skrevet av: Albert Einarsson  Den nye regjeringen på Island tok over på søndag 1. februar 2009   I den nye regjeringen sitter 10 statsråder. Fire fra Samfylkingin, fire fra Venstre-Grønne og to som ikke er Alltingsrepresentanter og er valgt ut i fra faglig kompetanse.   Følgende er statsråder: Statsminister: Jóhanna Sigurðardóttir fra Samfylkingin Finansminister: Steingrímur J Sigfússon fra Venstre Grønne. Han er også landbruks- og fiskeriminister Justisminister: Ragna Arnadottir (ikke partipolitisk) Handelsminister: Gylfi Magnusson (ikke partipolitisk) Utdanningsminsiter: Katrin Jakobsdottir fra Venstre Grønne Helseminister: Ögmundur Jonasson fra Venstre Grønne Miljøminister: Kolbrún Halldórsdóttir fra Venstre Grønne Sosialminister: Ásta Ragnheiður Jóhannesdóttir fra Samfylkingin Utenriksminister: Össur Skarphéðinsson fra Samfylkingin. Han er også industri- energi og kommunalminister Samferdselsminister: Kristján Möller fra Samfylkingin   Det er bestemt et nyvalg til Alltinget lørdag den 25. april 2009.   Det sitter 63 representanter i Alltinget. Regjeringen er mindretallsregjering med 27 repåresentanter. Den støttes/forsvares av Senterpartiet, Framsoknarflokkurinn, som har 7 representanter. Opposisjonen, Selvstendighetspartiet og det Liberale partiet har 29 representanter til sammen. (Mer om Alltingsvalget 2007 her)   Regjeringen sitter ikke kun som forretningsministerium, men har viktige saker som den vil få jort fram til valget.     Regjeringens arbeidsplan (utdrag).   I Regjeringen vil praktisere større åpenhet og derved øke demokratiet i landet. Regjeringen vil forberede og foreslå endringer og presiseringer i grunnloven når det gjelder: -          naturressurser i nasjonal eie -          paragrafer og regler om folkeavstemninger -          hvordan man kan endre grunnloven ved å bruke folkeavstemning   (Naturressursene som en nasjonal eiendom har vært truet – regjeringen vil sikre den nasjonale råderetten over disse. Bruk av folkeavstemning er ikke vanlig på Island og det mangler både lovhjemler og klare regler for bruk av folkeavstemning i grunnloven og lovverket ellers. I dagens grunnlov sier at grunnlovsendring bare kan skje ved at to Allting vedtar endringen. Dette betyr at det må gjennomføres et Alltingsvalg for å endre grunnloven. Forslaget nå går ut på at Alltinget sitter men at det gjennomføres folkeavstemning om endringsforslaget. Kommentar: AE).   II. Gjenreisning av økonomien. Dette skal bygge på avtalen med IMF (det internasjonale pengefondet).   III. Omorganisering av administrasjonen for å sikre målrettede tiltak og fornying av tillit til landets finansinstitusjoner. Ledelsen i Sentralbanken skal byttes ut og lov om sentralbank endres slik at det blir bare en sentralbanksjef, ansatt etter faglige kriterier. En ny ledelse – både styre og administrativ ledelse – for Kredittilsynet. Utenlandske eksperter skal engasjeres for å gi råd til tilsynet. Man skal undersøke om det er mulig å styrke lovhjemler for å beslaglegge eiendom dersom det er nødvendig for å sikre nasjonens interesser.   IV. Tiltak i hjemmenes interesse. En pakke med tiltak for å sikre hjemmenes økonomiske interesser og for å unngå at folk må gå fra gård og grunn som følge av bankenes kollaps.   V. Tiltak i arbeidslivets interesse. En pakke med tiltak for å stimulere arbeidskrevende tiltak som samtidig er lønnsomme   VI. Tiltak for å bygge opp finanssystemet og løse virksomhetenes problemer. Vurdering av de nye bankenes eiendom skal fullføres så snart som råd og den usikkerhet som hindrer normal bankvirksomhet skal fjernes, dvs. at det lages avtaler med utenlandske og islandske instanser som fortsatt har uoppgjorte krav, bl.a. på grunn av innskudd.   VII. Internasjonale avtaler og Europasamarbeid Oversikt over lån og landets forpliktelser skal utredes og offentliggjøres for allmennheten. Internasjonale eksperter skal engasjeres for å gi råd og assistanse vedrøresnde internasjonale avtaler om statens gjeld. Et Europautvalg skal avslutte arbeidet med utreding over interesseorganisasjonenes standpunkter til EU. Utvalget skal innen 15. april levere en rapport med vurdering av situasjonen og framtidige muligheter i forhold til samarbeid med landene i Europa og framtidige muligheter i forhold til valuta. Regjeringspartiene er enige om at medlemskap i EU vil kun bli bestemt i en folkeavstemning.

28. januar 2009 Island i politisk krise - hva nå?  Regjeringen til Haarde er gått av. Folket jubler. Det forhandles om en ny regjering under ledelse av Samfylkingin, sosialdemokrater. I den nye regjeringen, som blir en mindretallsregjering, vil partiet Venstre-Grønne elta. Senterpartiet, Framsóknarflokkurinn, har lovt å forsvare regjeringen fram til en nytt Alltingsvalg i mai.   Regjeringen Haarde etterlater seg Island i økonomisk ruin. Hovedansvaret til kollapsen ligger hos Selvstendighetspartiet som har ledet regjeringen på Island fra 1991, med unntak av to år 2004 – 2006, hvor det andre medskyldige partiet, Framsóknarflokkurinn, fikk lov til å ha statsministerstolen en liten stund. Det partiet har nå gjennomgått en utskifting av ledelsen og ønsker derfor ikke å delta i en regjering før partiet har fått fornyet tillit hos velgerne.   Den nye regjeringen tar over et land i stor politisk og økonomisk krise. De fleste vet at den økonomiske løsningen ikke kan komme før politikerne har fått tillit og troverdighet igjen. Det kan ta tid. I mens må myndighetene forsøke å holde nasjonalskuta flytende på rett kjøl.   Situasjonen i dag: Inflasjonen er på over 18 %. Rentenivået er bortimot 20 %. Sentralbankrenta er på 18 %. Kronekursen er halvert i forhold til våren 2008. Bedriftene stopper og sier opp folk. Arbeidsledigheten vokser dag for dag.   Det er viktig å ha for seg at islendingene har aldri vært flinke til å spare. Når krisen rammer slik den gjør nå har ikke vanlige folk sparepenger å gå til. I de siste ”gode” årene lånte folk gjerne penger til å kjøpe både bolig og bil uten begrensninger. Mange har stor gjeld og eiendommer som mister verdi og lønn som har mistet verdi. Stadig flere må nøye seg med lav ledighetstrygd.   Mange islendinger som islandsk.no har snakket med ser det økonomiske nederlaget som mindre alvorlig enn det etiske og moralske forfallet i samfunnet, særlig blant politikerne som skulle ivareta befolkningens interesser. Den viktigste oppgaven er å rette opp Islands anseelse overfor egen befolkning og omverden.   Hvor Island tar veien er ikke et spørsmål som drøftes i forhandlingene om en ny regjering. Samfylkingin som har vært det tydeligste EU-partiet sitter nå og forhandler et regjeringsgrunnlag med Venstre-Grønne som har vært tydelige mot EU-medlemskap. EU blir derfor ikke satt på spissen – verken med eller mot – i den nye regjeringen. Det kan godt hende at partiene blir enige om at Alltinget vedtar nødvendige endringer i grunnloven for bl.a. tilpasning til medlemskap i EU før valget, slik at man ikke trenger et nytt valg på et senere tidspunkt dersom et forhandlingsresultat blir godkjent i en folkeavstemning.   En egen avstemning, om Islands skal sende søknad om EU-medlemskap, blir sannsynligvis ikke gjennomført samtidig som man velger et nytt Allting.

23. januar 2009 Rettferdighet – kjemper for å få tapet erstattet   Organisasjonen rettferdighet – réttlæti.is – som kjemper for at folk får tap av sparepengene sine erstattet hadde et møte 22. januar. Mellom 500 og 600 deltok på møtet. I det hele hadde ca 15000 islendinger satt sparepengene sine i Landsbankens såkalte ”peningamarkaðsbréf” (pengemarkedsbrev). Ca. 11000 av disse er pensjonister, hvorav mange har mistet hele sin oppsparte pensjon. (Kilde: ruv.is )

22. januar 2009 Starten på slutten - Den islandske regjeringen slår sprekker    Medlemsmøte i Samfylkingin i Reykjavik i går kveld (21. januar) vedtok enstemmig en resolusjon om at partiets avsluttet regjeringssamarbeidet med Selvstendighetspartiet umiddelbart. Møtedeltakerne vil at det dannes en ny regjering som sitter fram til et nytt valg, som arrangeres ikke sener enn i mai. Til stede på møtet var både alltingsrepresentanter og sentrale tillitsvalgte i partiet. Det så ut til at disse personene støttet møtets konklusjon. Omlag 300 var til stede på møtet. Utenfor møtelokalet demonstrerte flere hundre demonstranter med krav om at regjeringen går av straks.   Statsminister, Geir H Haarde, var klar på det i en TV-debatt i går kveld at regjeringen ikke var i ferd med å gå. Han mente at det var å unnvike ansvar å starte en valgkamp nå “midt i redningsaksjonen”. Haarde mente at det siste Island trengte var politisk kaos. Lederen for “Venstrepartiet de Grønne”, Steingrímur J Sigfússon, mente at statsministeren misforsto situasjonen i landet. De tusener med demonstranter som krevde regjeringens avgang og nyvalg, er et tydelig tegn om at det er politisk kaos og mistillit til regjeringen. Sigfússon mente også at så lenge regjeringspartiene ikke er enige om tiltak eller politisk retning så råder passivitet og udugelighet. Det var en sliten statsminister på TV-skjermen. Om det var anger eller resignasjon er ikke godt å si.   I Selvstendighetspartiet er det også tvil om regjeringssamarbeidet holder. Der er rivaliseringen på full fart før partiets ekstraordinære landsmøte i slutten av januar. Dersom regjeringen sprekker nå i dag eller om få dager vil statsminister og partileder Geir H Haarde sansynligvis gå av på landsmøtet. Rykter forteller at nestlederen, utdanningsminister Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir, også vil gå av dersom partilederen går av.   Det går også rykter om at den tidligere partilederen og statsministeren og nåværende sentralbanksjefen, Davíð Oddsson, vil gjøre nytt innhopp i politikken dersom han blir fjernet fra stillingen som sentralbanksjef.   Framsóknarflokkurinn, det islandske senterpartiet, valgte en ny ledelse på landsmøte siste helg. Den nye lederen har tatt initiativ overfor Samfylkingin og Venstre Grønne om samarbeid om en midlertidig regjering inn til et nytt valg blir arrangert i april eller mai. Med dette utspillet kan Selvstendighetspartiet bli spilt ut av banen. Mange mener at veien inn i regjeringskontorene for høyrepartiet kan bli lang.  (Kilde: mbl.is og eyjan.is)

21. januar 2009 Av: Albert Einarsson Demonstranter og regjering I dag demonstrerer folk på Island. I går var Alltinget beleiret av tusenvis med demonstranter fra midt på dagen og langt ut på natta. Alltinget hadde sine første møter etter ”juleferie” i går. Det er mange som ikke liker at politikerne fortsetter som om ingenting har skjedd – i hvert fall ingenting som de bør ta ansvar for. Folkets krav er at regjeringen går og at det blir arrangert en nytt valg. Regjeringen har ikke tillit – regjeringen har bare kort tid igjen, sier mange tungvektere i det politiske miljøet. Samfylkingin (sos.dem), som sitter i regjering med Selvstendighetspartiet (høyre) merker slitasjen av regjeringssamarbeidet og arrangerer et møte i kveld hvor deltakelsen i regjering er eneste tema. Mange av partiets ledende folk fra nestleder til alltingsrepresentanter stiller seg kritiske til at partiet fortsetter i regjering sammen med de som bygde opp og drev den politiske armen av finansvikingenes armé. Møtet i kveld betegnes av mange som begynnelsen av slutten for regjeringen. Det er mulig at regjeringen holder til umiddelbart etter Selvstendighetspartiets ekstraordinære landsmøte i slutten av januar for så å bli løst opp og et nytt valg arrangert i april eller mai.   Når tusener demonstrerer i Reykjavik. Når politiet bruker tåregass og pepperspray. Når alltingsrepresentantene blir innesperret i Alltingshuset. Når statsministeren trues av demonstranter. Når hele samfunnet koker i sinne og vrede, så vil en oppegående og fornuftig statsleder skjønne at veien er stengt og trykket må avlettes. Dette har ikke islandsk statsminister forstått eller at han ikke vil innrømme nederlaget. Det er 60 år siden lignende demonstrasjoner fant sted i Reykjavik.   Islendingene er ikke demonstranter. Men islendinger vil, som andre folk, rettferdighet. Folk syns det er galt at all gjelden blir tatt fra de rike og gitt til den vanlige mann og kvinne og ikke minst til de kommende generasjonene. Folk syns det er galt at de samme politikerne som lagde systemet som finansfolka brukte skal lede redningsarbeidet. Statsministeren, som nå sitter som limt til stolen, var finansminister i regjeringen under den som nå er sentralbanksjef, men som var statsminister i 15 år fra 1991.   Folket demonstrerer og vil regjeringen bort. Statsministeren klager over det på TV at de ikke får arbeidsfred i Alltingshuset. Folket vil ikke at regjeringen og politikerne skal arbeide mer. De har gjort mer en nok galt og folket mener at de tapte sitt mandat når det økonomiske systemet raste. Folket ber om et nytt Island med en politisk ledelse som har folket tillit.   Dette har ikke regjeringen forstått.

16. januar 2009 25 milliarder som forsvandt inn på kontoer på Cayman Islands  I september 2008 kjøpte Sheik Al Thani en andel i Kaupthing bank. Betalingen ble tatt hånd om av Kaupthing i Luxemburg. Hele summen på 25 milliarder ISK gikk via Kaupthing i Luxemburg og inn på kontoene til tre islendinger på Cayman Islands. Økonomen Guðmundur Ólafsson, sier til islandske medier at han har sikre kilder for at 13 milliarder ble ”ekspedert direkte på kontoer på Cayman Islands og siden ble penger for aksjer som ble solgt til personer fra Libya ekspedert til samme kontoer”. Ólafsson sier at politiet i Luxemburg har klart å spore en pengekanal fra Island til Cayman Islands og at det er tre islandske personer som er skyldige i å ha stjålet milliardene. I alle land ville slike personer nå sitte bak lås og slå, men ikke på Island. Ólafsson sier at de tre har arbeidet i Kaupthing bank, men ønsket ikke å oppgi navn.  (Kilde: eyjan.is og dv.is)

16. januar 2009   Kommentar Av: Albert Einarsson De kommende tre ukene kan bli skjebneuker for Island Denne helgen avholder det islandske senterpartiet sitt ekstraordinære landsmøte. Landsmøtet skal velge en ny ledelse i partiet og den viktigste saken blir forholdet til EU.   Om to uker avholder høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, sitt ekstraordinære landsmøte. Den store saken der er partiets forhold til søknad om medlemskap i EU.   I begge partiene har vært sterk motstand mot EU, særlig i høyrepartiet. Inn i mellom, de siste årene, har senterpartiet vist en liten bevegelse i retning EU. Det er sannsynlig at partiet denne helgen fastsetter en klar og tydelig politikk i forhold til EU. Standpunktet kan fortsatt bli et NEI, selv om de fleste mener det blir JA.   I høyrepartiet er forholdet meget uklart. Partiet er klart splittet fra topp til tå. Tungvektere stiller seg på barrikadene på begge sider. I ledelse for motstanderne, selv tilbaketrukket og diskret, er partiets tidligere leder David Oddsson. De som har innsikt mener motstanderne arbeider systematisk for å styre de riktige delegatene inn på landsmøtet. Nei-siden i partiet har sin tyngde representanter for fiskeriene. De går i mot EU og de går for å fortsette å bruke den islandske valutaen, krona. Taktikken er å svekke regjeringen til partileder Geir H Haarde slik at sosialdemokratene og de venstregrønne må danne en mindretallsregjering, som ikke kommer til å ha EU-medlemskap på dagsorden. Alternativer og det mest sannsynlige utfallet, dersom høyrepartiet eller senterpartiet ikke endrer sin EU-politikk er et nytt valg og en ny regjering av sosialdemokrater og de venstregrønne. Selv om disse partiene ikke er enige om EU-saken, vil de bli enige om å sende en søknad om medlemsforhandlinger og forelegge resultatet befolkningen i en folkeavstemning. Dette vil de venstregrønne kunne gå med på fordi et annet regjeringsalternativ vil bety at ”de skyldige” for den økonomiske kollapsen vil komme til makten igjen og fortsette med sitt markedsliberalistiske eksperiment.   Det er en dyp politisk krise på Island. Flere økonomer mener at den politiske krisen må løses før man i det hele tatt kan ta fatt på en snuoperasjon i økonomien. Resultatene på landsmøtene i de to partiene nå kan bety et skritt på veien til løsning på den politiske krisen. Det kan også hende at resultatene bidrar til å maksimere og komplisere den politiske krisen. Faren for en organisatorisk splittelse i høyrepartiet og for så vidt også senterpartiet er til stede i høyeste grad. Flere mener at høyrepartiet splittes i to eller tre grupper, uansett utfallet. Nei-siden vil ikke tolerere at partiet blir positivt til EU og JA-siden vil ikke tolerere at partiet ikke går med på å sende en EU-søknad. Et kompromiss er mulig - at man utsetter beslutningen og gjennomfører en meningsundersøkelse eller avstemning blant partiets over tretti tusen medlemmer.   Både diskusjonene, forberedelsene til landsmøtene og det sterke sinnet som hersker er et meget godt eksempel på den politiske krisen. Regjeringen er lammet i påvente av at noe skjer. Dersom ingenting skjer må regjeringen finne på noe. Dersom sosialdemokratene fortsetter å forsvare høyrepartiets handlingslammelse vil de selv bli trukket med i dragsuget. Sosialdemokratene kan ikke bruke mer tid en til dagen etter høyrepartiets landsmøte. Enten vil regjeringen gå av og det blir et nytt valg, eller regjeringen fortsetter og gjør det som sitt første verk å sende søknad om EU-medlemskap. Dette kan skje i løpet av februar.

14. januar 2009 Leder i den islandske nettavisen DV.is – onsdag 14. januar 2009 Av: Jón Trausti Reynisson   Islands siste krise   Regjeringen er i ferd med å få islendingene inn i en ny krise. Denne gangen er krisen ikke på det økonomiske området, slik det er med den krisen som allerede er gående, men en krise på det samfunnsmessige området. Myndighetene vil også vise sin udugelighet på det samfunnsmessige området, slik de har snublet i den grunnleggende økonomien.   Begge disse krisene har sine røtter i politikernes korrupsjon. Det vil være mulig å hindre den siste krisen ved å tillate nyvalg og derfor ligger ansvaret for krisen først og fremst hos Samfylkingin (sosialdemokrater) og Selvstendighetspartiet (høyre): 1. Det blir kompetanseflykt når de unge med kompetanse forlater landet fordi de ikke kan stole på myndighetene, som direkte eller indirekte hersker over alle virksomheter og administrerer de i egen interesse og ikke i befolkningens interesse. 2. Det blir et etisk forfall hos alle de som ser at bare de skal betale for krisen som ikke har noen skyld i den. Dette fører til økt kriminalitet, skader og i verste fall hærverk eller revolusjonære tilstander. 3. Den moralske motstanden til de som bestemmer seg for å akseptere korrupte myndigheter blir mindre. Korrupsjon blir en selvsagt del av dagliglivet. Dette har vi eksempler på fra mange andre land. 4. Administrasjonen blir mer og mer syk. Skyldige politikere tvinges til å ansette folk som er personlige støttespillere og som usannsynlig vil gå mot dem. De udugeliges klikker fester sine røtter stadig dypere i administrasjonen. Som følge av dette blir gjenreisningen av Island tuftet på et feilslått grunnlag og levekår i landet blir ytterligere forverret. Klikkdannelser og korrupsjon øker, gjennomsiktighet i samfunnet blir mindre, kompetanseflykten øker enda mer, kriminaliteten øker, befolkningens moralske motstandskraft blir lammet og mulighetene for folk til å komme seg vider av eget initiativ blir færre. Den samfunnsmessige krisen vil ha økonomiske virkninger lengre ut i framtida enn den første krisen.   De skyldiges gjensidige forsikring er en infeksjon i administrasjonen, som på illusjonens ruiner kveler drømmen om et sundt demokrati. Problemet er at både valg og et normalt demokrati er på tvers av interessene til politikerne som sendte nasjonen ut for henget. Derfor er det nødvendig at folket bestemmer.   (Oversetters kommentar til språkbruk: Lederforfatteren avslutter med disse ordene på islandsk: “Því er nauðsyn að lýðurinn ráði.” Det islandske ordet for ‘demokrati’  er lýðræði. Lýður betyr folk og ræði betyr å bestemme, makt. Lýðræði betyr derfor folkemakt, demokrati.)

9. janúar 2009 Kommentar av Albert Einarsson Om demokratiet Island er et demokrati – sier man. Islandsk samfunn bygger på demokratiske tradisjoner – det er frie valg og det er pressefrihet og det er en utstrakt ytringsfrihet. Det finnes nesten ikke noen hindringer for en demokratisk utfoldelse. Island er et demokratisk samfunn – sier man. Så lenge alt går bra legger vi ikke merke til sprekkene i grunnmuren. I alle år har islendingene tenkt på fisken i havet, energiressursene i vannfall og jordvarme og egentlig den islandske naturen i sin helhet som en felles eiendom. I fangstsamfunnet, som har preget det islandske langt ut på 1900 tallet, så man på ressursene som kilden til velferd. Vi ga skoleelevene fri fra skolen til å jobbe på fiskefabrikkene når det ble for mye for de voksne – det var viktig å kunne redde de verdiene som var i fare for å ødelegges. Selvsagt fikk de lønn, men tanken var å sikre verdier for samfunnet. Utviklingen av det islandske samfunnet har gått i bølger de siste 100 årene. Det var nordmennene som lærte islendingene å fiske sild og det var silda som gjorde islendingene rike. I de perioder hvor silda kom inn på fiskefeltene og ble fanget i store mengder var islendingene rike. I de perioder silda ikke kom sto folk og ventet, det var ikke arbeid å få og ikke lønn. Det skjedde også mye med redskaper og fiskebåter som gjorde at man kunne hente sild lenger ut og i større mengder. Rederiene ble etter hvert viktigere som kapital enn arbeidsfolk. For å sikre kapitalen begynte man å lage et nytt system, et kvotesystem, hvor rederiene og småbåtfiskerne fikk tildelt en fiskekvote som de kunne fiske. Til å begynne med var kvotene på utlån men senere og samtidig med privatiseringen av all statseiendom ble kvotene gjort om til salgsvare. De store og de rike kunne nå kjøpe og selge kvote til markedspriser. Fisken i havet var ikke lenger en felles eiendom. Den tilhørte nå en ny økonomisk samfunnsklasse – sjøgrevene. En ung mann eller kvinne som tenker seg å starte som fisker på egen båt må ut på markedet for å kjøpe fiskekvote. Kvoten kan koste mer enn båten. Siden kvoten er en andel i den totale kvoten, dvs den mengden fisk som det er tillatt å fiske til hver tid og bestemmes av staten, så kan antall kilo eller tonn variere. I de siste årene er det mange eksempler på at fiskere har lånt penger i utenlandsk valuta for å kjøpe fiskekvote. Disse sitter nå med mindre kvote i antall kilo p.g.a. reduseringer i totalkvoten og et lån som vokser i tråd med fallet i kronekursen. Det er mange som ikke kan betjene sine lån og må slutte. Alle partiene i Alltinget var enige om at dette var god måte å drive fiskeriøkonomi på. Rederiene ble med vedtak i demokratiets høyborg gitt gratis tilgang til nasjonalskatten. Dette var det første skrittet til en fullstendig og umoralsk knefall for markedskreftene. I årene etter 1990 ble så å si all statlig eiendom privatisert. I flere tilfeller ble privatiseringen en privat privatisering, dvs. den politiske ledelsen ga statlige eiendommer til sien private og politiske venner. Island er demokrati. Nylig har riksrevisjonen kommet med en rapport om to statsråders embetsføring. Saken er den at sønnen til David Oddsson (statsråd 1991 – 2004 og siden sentralbanksjef) søkte sammen med flere om en juridisk stilling som statsråden tilsetter. Flere av søkerne ble vurdert som bedre egnet enn sønnen. Likevel fikk sønnen stillingen. Nå har riksrevisjonen kommet med meget alvorlige bemerkninger om statsrådens håndtering av saken. Statsråden har ikke vurdert sin stilling. I slutten av september 2008 og ukene etter raste det islandske banksystemet sammen. I ukene og månedene før hadde det kommet mange advarsler og vurderinger som sa at systemet var på kanten. Likevel fortsatte statsministeren og statsrådene å bedyre at alt var i skjønneste orden. Ingen av statsrådene har innrømmet feil, ingen av statsrådene har tatt ansvar for det som skjedde. Det nærmeste er at statsministeren sag at dette skjedde bare. Er det sikkert at det vi kaller demokrati er det? Er det sikkert at de vi velger til å styre gjør det slik de sa de skulle. Og hvis de ikke gjør det, har vi noen muligheter til å få dem vekk? Det som skjedde i demokratiet Island er følgende. Banksystemet, som ble bygget opp med politisk støtte og som ble forsvart av den politiske ledelsen, brøt sammen og krasjet og det etterlater seg en meget stor gjeld som hele befolkningen må bære og betale.   Det politiske og økonomiske systemet som gjorde dette mulig ble laget av folkevalgte politikere, av Alltinget. Systemet viste seg ikke å holde mål. Alle alltingsrepresentantene og statsråder som bidro til å bygge systemet fortsetter som før, ingen har tatt ansvar. Ingen har sagt – beklager at det jeg var med på og trodde på ikke holdt mål, beklager at det vi gjorde har ført til store lidelser for tusenvis med folk på Island og andre land.  Dersom noen hadde sagt noe i denne retningen og ikke trukket seg ville vedkommende fremstått hyklerisk. Det er derfor ingen sier noe. Island er et demokrati med fri presse og ytringsfrihet. Det er mulig at mange ble etter hvert lei aviser med partifarge og en statskontrollert kanal i eteren. På sett og vis foregikk debatt mellom avisene – de kjempet for sitt parti. Avisdøden besøkte Island på 1970 og 1980 tallet. Samtidig kom det flere radio- og TV-kanaler. Ut på 1990 tallet begynte de rike å kjøpe seg inn i mediene. De samme selskapene kontrollerte til slutt både aviser, TV og radio og de største bokforlagene. Dette var også de samme eierne som eide de største selskapene og de største bankene. De var interessert i at folket fikk den rette informasjonen og privatiseringens fortreffelighet og alle de fantastiske resultatene i innland og utland. I et tilfelle skulle forlag gi ut en biografi om en av de gamle drivkreftene i det islandske næringslivet. Boka ble trukket tilbake og brent. Forlagets eier likte ikke at biografien skrev, på noen sider, om hans kones første ekteskap. Det kan hende at det var uinteressant, som forfatteren vill ha med i boka. Det som er interessant, er at boka ble stoppet av forlagets eier. Det er også interessant at forfatteren og de som arbeidet i forlaget gikk med på dette. Det sier kanskje mer om dårlige kår for demokrati og ytringsfrihet enn de personene som var involvert. Det forteller om et samfunn hvor det etiske nivået er sunket til lavmål og hvor det aksepteres at rå pengemakt rår. I årene etter 1995 var det ikke bare politisk korrekt men også etisk korrekt å tjene massevis med penger på spekulasjon. Det var medienes rolle å skape det sosiale fundamentet for denne grådighetskulturen. Medier som ikke deltok ble frosset ut. Demokratiet på Island har ikke fungert. I de første ukene i 2009 er det fortsatt slik at folket er frosset ut fra muligheten til å velge en ny politisk ledelse etter at den som sitter har styrt landet i grøfte. Folket er mer opptatt av troverdighet enn økonomiske eventyr. Det går an å være blakk, men ikke å være uten troverdighet. Og troverdigheten har med demokrati å gjøre. Dagens politiske ledelse på Island kan ikke skape troverdighet for Island, verken overfor egen befolkning eller overfor verden. Til det har den vært for involvert i det systemet som krasjet. Island er ikke et stort land, men Island fremstår på mange måter som større en det i virkeligheten er. Når det gjelder demokratisk utvikling kan det som skjedde på Island være et eksempel som andre kan lære av, et eksempel på hvordan samfunnets etiske nivå kan synke, hvordan man nekter å innse det usunne i at mediene eies og styres av de sterkeste samfunnskreftene, hvordan troen på en uhemmet markedsliberalisme etterlater seg et samfunn i ruiner.

8. janúar 2009 Tidligere direktør i Glitnir Bank, Bjarni Ármansson: "På mange områder har vi dessverre ikke lykkes"   Tidligere direktør i Glitnir Bank, Bjarni Ármansson, har skrevet en artikkel i Fréttablaðið , om den islandsk krisen og hans deltakelse i å bygge opp et system som ikke klarte seg. Ármannsson, som sluttet som direktør  i Glitnir i 2007 og kom seg ganske helskinnet fra krasjet, er ikke ute etter å renvaske seg selv, men kommer med flere innrømmelser og kritiske kommentarer. De fleste innrømmelsene og kommentarene er hver for seg uskyldige og ofte ganske generelle, men fra en mann som ikke var bare en deltaker men en primus motor så er Ármannssons fortelling graverende. Ármannsson innrømmer at både han og de andre trodde på at markedet ikke bare skulle kunne regulere seg selv men at markedet skulle kunne lage sitt eget regelverk for kontroll av seg selv. Denne trua viste seg å mangle ethvert grunnlag. Ármannsson sier bl.a.: ”På mange områder har vi dessverre ikke lykkes: I realiteten viste vi ikke omtanke for hvordan vi ville at finanssystemet skulle se ut i starten av privatiseringen. Når det spredte eierforholdet ble forkastet bygget vi et for ekspansivt system. Samtidig som dette skjedde jobbet vi ikke for strengt nok kontrollsystem.” Ármannsson peker på at den islandske krona ikke dugde som en ramme rundt finanssektoren. Dette skyldes, ifølge Ármannsson, manglende forståelse for samfunnet og sosiale forhold, samtidig som politikerne manglet forståelse for hvordan internasjonale finansvirksomheter arbeider og dermed de rammevilkår som de trenger. Uten stabil valuta blir Island kastet ut i uroligheter som de som man nå må ta konsekvensene av. ”Det har dessverre vist seg at vi ikke har hatt disiplin nok til å styre vår egen valuta og bruke den som et økonomisk styringsinstrument.” sier Ármannsson. I sin artikkel beskriver Ármannsson, fra innsiden, mye av det som kritikerne av det markedsliberalistiske eksperimentet har tegnet opp. Det var den sterke troen på markedet og dets evne til å kontrollere seg selv som drev fram privatiseringen og skapte det nye ekspansive finanssystemet. Det var den systematiske nedbyggingin av statlig og samfunnsmessig kontroll som skapte det soaiale grunnlaget for „útrás“ (ekspansjon). Privatiseringen av banker og andre statlige virksomheter resulterte ikke i et spredt eierskap, men tvert i mot i et system med relativt få eiere som ble stadig mektigere. I sin artikkle sier Ármannsson: ”Vi som ledet de forskjellige områdene i det islandske finanssystemet skapte for svakt grunnlag for å kunne stå i mot slagene. Der gjorde vi feil ved å bygge opp et for stort system på for kort tid, stole på en liten valuta og pengepolitikk som ikke kunne gå lenge i den internasjonale handelen. Vi lot oss også lure av hurtighet og kortsiktige resultater og mistet dermed syn på de langsiktige interessene og samfunnets verdier.” Det er kanskje verdt å merke at Ármannsson er den første og eneste av de tidligere frontfigurene i det islandske ”finanseventyret” som selvkritisk og innrømmende reflekterer over det som har skjedd. Ármannsson har også gjort en avtale med bostyret i den gamle Glitnir bank om å returnere sin sluttpakke fra 2007 på nesten 400 millioner ISK.

7. janúar 2009 De siste ti årene har ikke vært de beste i historien Professor Stefan Olafsson ved Islands Universitet har i en artikkel gjennomgått det islandske velferdssystemet og finner at til tross for det kolossale fokuset på økonomisk velstand i perioden fra ca 1995 så er dette langt i fra den beste perioden i utviklingen av det islandske velferdssystemet. Olafsson viser i sin artikkel i „Stjórnmál og stjórnsýsla“ (webpublikasjon)  at både nasjonalprodukt og kjøpekraft til vanlige lønn økte mest i perioden fra 1960 til ca 1980. Det store hoppet i islandsk økonomi skjedde da og ikke etter 1995, som mange av markedsliberalistene hevder. Allerede i 1980 var Island på FNs andre plass i verden over land med best levekår. I 1990 var Island på tredje plass på samme FN-liste. Faktisk er både økonomisk vekst og kjøpekraftsøkning i den markedsliberalistiske epoken etter 1995 under gjennomsnitt for hele republikktiden, dvs. fra 1944.

20. desember 2008 Game over! Det vi ikke så Av: Albert Einarsson   Ser vi det virkelige Island? Så å si alle mener nå, at det Island vi så var en falsk verden. Mange trodde det de så var et eventyr, et eventyr som hadde truffet Island, likt og lottgevinsten treffer en blant de mange, mange. Flere begynte å leke med og tok på seg en eventyrrolle.   Det vi ikke så, selv om tallene var der og de virkelige samfunnsforholdene ble mer og mer skrekkelige, var at stadig færre produserte verdier. På mindre enn ti år ble antallet som jobbet i finansservice tre ganger så stort som de som jobbet i fiskeriindustrien.   Det vi ikke så var at verdiene ble trukket ut av fiskeriene ved at fiskekvotene ble prissatt langt over reelle verdier i et lukket system. Den kunstige verdien ble brukt til å gjøre fiansselskapene mer lukrative for finansverden.   Det vi ikke så var at Islands grunnleggende næring – fiskeriene – ble ruinert og etterlagt så gjeldstyngdet at den er nå så å si teknisk konkurs.   Det vi ikke så var at staten ga bort alle de statlige virksomhetene til private – mange mener til sin private venneflokk – som fikk verdens gunstigste sandkasse å leke i. Den politiske ledelsen skapte et eventyrland for finansvikinger.   Det vi ikke så var at pengene som fløt ut av landet og som fløt inn til landet, bare var trekk i spillet. De var bare tall, milliarder av tallkroner. Det vi ikke så var at når bankene vokset til å bli ti ganger så store som staten, lå det ikke reelle verdier bak.   Det vi ikke så var langt i fra usynlig. Det var vi som sov, det var mange av oss som ikke ville se. Det var mange som håpet at dette var lottogevinsten som det lille Island endelig hadde fått. Det var mange som trodde at endelig hadde den så berømte fikelykken brakt hellet over Island.   Game over.   Det islandske eventyret, som tok slutt i oktober 2008, var diktet opp av en politisk ledelse på Island. En politisk ledelse som drømte om det fullkomne markedsliberalistiske samfunnet. På midten av 1990 tallet begynte systemet å ta form og feste seg. Den politiske ledelsen ble stemt inn i regjeringskontorene gang på gang – den hadde medvind, det var stort oppsving i samfunnet, de frigjorte ressursene skapte nye muligheter. Muligheter for finansvikingene.   Med beundring så folk at finansvikingene erobret nye områder i fremmede land og nye markeder. Nyhetene om at islandske finansfolk hadde kjøpt æreverdige kjeder som Magasin du Nord i Danmark og flere merkevareleverandører i England, ble tatt i mot med en viss fryd på Island. Endelig er det vi og ikke ”dævens” dansken! Endelig er det vi og ikke ”tjallinn”, som vi pleide å kalle britene.   Bildene av de store rikingene i de store landene var populære i islandske underholdningsblader. De skulle liksom være forbilder. De fløy i sine flotte jetfly og de kjørte i de fineste bilene og de hadde sine helgeutflukter på rådyre luksusbåter i Florida eller Middelhavet. Når det etter hvert dukket opp private fly på flyplassen i Reykjavik og de viste seg å tilhøre de islandske finansvikingene, ble bildene av de store utenlandske rikingene byttet ut – nå var det våre menn som fløy rundt om i verden på egne vinger. Følelsen av å være stor ble nøysommelig plantet i oss. Inn i mellom fikk både politikere og mindre rikinger sitte på. Til gjengjeld måtte de heie på og forsikre alle om at det islandske eventyret sto fjellstøtt.   I noen kroker og støvfulle kontorer på universit og høyskoler fantes det folk som stilte spørsmål og var kritiske. De prøvde å si at glansbildet ikke var det virkelige bildet men et glansbilde av en grusom virkelighet bak bildet. Vi ville ikke høre, vi ville ha glansbildet, selv om vi innerst inne var klare over at det de nedstøvete akademikerne sa var riktig.   Fra andre land ble det også stilt spørsmål og noen journalister gravde seg fram til at det måtte være noe rivende galt. Danske journalister lagde en serie artikler om diverse sider av den islandske finansverden. De publiserte og ble ledd av på Island. Under en tapper ledelse av finansvikingene og den politiske ledelsen ble all kritikk feid av banen. Danskene var bare misunnelige og behandlet islendingene dårlig slik de alltid hadde gjort.   Når det gikk mot slutten og det begynte å slå sprekker i glansbildet kom det flere viktige utredninger og rapporter fra internasjonale finansinstitusjoner. Alle pekte i samme retning. Allerede i begynnelsen av 2008 ble den islandske sentralbaknen informert og advart om at de islandske bankene ikke hadde et langt liv foran seg, at de egentlig var ferdige. Dette fikk ikke vi i allmennheten vite noe om og det sies nå, etter kollapsen, at sentralbanksjefen tok en telefon til statsministeren og hvisket om at bankene hadde 0 % sjanse til å overleve. Dette husker ikke statsministeren. Han fortsatte å fortelle til alle som ville høre at de islandske bankene sto fjellstøtt.   Det vi fikk vite var at bankene ”våre” var sikre, som de islandske fjellene – alle i den politiske ledelsen på Island sa at bankene sto fjellstøtt.   Det vi lurer på er om noen løy?   Det vi ser nå er at Island ikke bare er i en økonomisk krise, men en dyp politisk krise. Alle som bidro til å male glansbildet er fortsatt opptatt med å male et nytt glansbilde. Det nye glansbildet er tuftet på de samme ideene og det forrige. Drømmen om det fullkomne mearkedsliberalistiske samfunnet lever fortsatt på Island, blant politikere og finansfolk. Alle som sto for tvilsomme og grusomme økonomiske handlinger er ikke mistenkt for noe som helst kriminelt. Det hele virker som et akk, akk – lottogevinsten bare forsvant.   Det islandske samfunnet et et lite samfunn med enestående evne til å mobilisere befolkningen. Det var også det som skjedde. Mange ble revet med av at alt gikk så utrolig bra. Etter at en av finansvikingene hadde kjøpt en fotballklubb i England, ble klubben stadig oppkalt Islandsklubben i de islandske mediene. Den var blitt vår på en måte. Nå mobiliserer folket og protesterer mot de kreftene som har brakt landet ut i uføre. Folket vil en ny politik ledelse og folket vil en ny politisk kurs. I sin enkelthet ber de tusener som protesterer hver eneste uke om at folket får demokratiet tilbake.   Man snakker om det nye Island.   Den demokratiske bevegelsen som nå vokser fram på Island er ubundet av politiske partier. Den er også ubundet av både næringsliv og fagbevegelse. Den demokratiske bevegelsen drives for folkets egne midler og bæres opp av ildsjeler – skuespillere, musikanter, forfattere, studenter, arbeidere, leger, bønder – mot gamle Islands maktstrukturer.   Året 2009 kommer til å bli et avgjørende år for Island. Nedturen er allerede bratt og mange har mistet arbeid og flere vil miste sitt levebrød i 2009. Det gjenstår å se om folkets krav om nyvalg blir hørt. Det gjenstår å se om de milliardene som nå er plassert rundt om på bekvemmelighetssteder kan hentes hjem. Det gjenstår å se om noen får ansvar for den største katastrofen som har råket Island i moderne tid. Så langt har ingen tatt ansvar, men byrden er pent lagt på den islandske befolkningen.

Leder i islandske DV 15. desember 2008 Av: Jón Trausti Reynisson   Island på hodet     Regjeringen senker skattene når det går som det griner hos virksomhetene og enkeltindividene. Regjeringen øker skattene når virksomhetene og folk er helt blakke. Bankene pøser ut penger i gode dager men stenger for lånemuligheter når det begynner å gå dårligere.   Når arbeidsledigheten er på en prosent, holder staten på med Islandshistoriens største anleggvirksomheter. Når arbeidsledigheten er på syv prosent kutter staten ned, mer enn noen gang i nyere tid. Når de rike tjener titalls milliarder og fordelingen blir skjevere, avskaffer man skatten på de høye inntektene. Når de rike knuser samfunnet og skattene øker for alle, gjør sosialdemokratenes leder høyinntektsskatten om til et ikon.   Når inflasjonen kommer ut av kontroll, øker myndighetene inflasjonen ved å øke offentlige avgifter. Når virksomheter og individer ikke lenger klarer å bære byrdene setter man styringsrenta opp med seks prosenpoeng. Når de lavtlønte og arbeidsledige går ned mot fattiggrensa, tredobles prisen på bussbilletter. Når befolkningen holder på med overforbruk setter man ned skatten på matvarer. Når lønna går ned og folk mister arbeid fyker matprisene i været og det sammen skjer med avgifter på forbruksvarer. Når prisen på eiendom synker med en tredjedel øker prisen på lån med en tredjedel.   Når hver enkelt islending betaler millioner kroner for gjelda til rikingen Björgólfur Guðmundsson, kritiserer han folket for å kjøpe flatskjerm. Når sjefen for sentralbanken sover på vakta og det økonomiske systemet kollapser, skjenner han mediene for ikke å ha fortalt om det. Når statsministeren styrer det økonomiske sytemet feil vei og det kollapser som et korthus ved en mindste vindpust, så legger han skylda på vinden.   Når befolkningen står foran de største utfordringene i det islandske samfunnet i republikkens historie så får den ikke velge. Når politikere blir avslørt som inkompetente og som bløffmakere er de for viktige for at de kan blir forstyrret med å gå til valg. Når en bankdirektør opptar et lån på 184 millioner kroner til å kjøpe aksjer i egen bank som så går konkurs, men sier at lånet ble glemt, så er hun fortsatt vurdert som egnet til å være banksjef. Når ledelsen i Kaupthing bank setter banken over ende er det personlige ansvaret for deres lån strøket. Når Selvstendighetspartiet (høyre) og Samfylkingin (sos.dem) setter nasjonene over nede melder Fremstegsflokkurinn (senter) seg ut. Når julen kommer blir det 12 varmegrader. Island står på hodet.  (www.dv.is)

Kommentar - 14. desember 2008 Albert Einarsson Maktkamp og posisjonering - når man slår i veggen kommer sprekkene til syne Samfylkingin presser Selvstendighetspartiet Det spisser seg til i islandsk politikk. Leder for Samfylkingin (sos.dem), Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, sa i et intervju lørdag at det går mot et nyvalg dersom Selvstendigshetspartiet (H) ikke vedtar å søke om medlemskap i EU, etter partiets ekstraordinære landsmøte i januar. Situasjonen ville da være at i regjeringen satt to partier med vidt forskjellig økonomisk politkk og som ser helt forskjellig på de oppgavene som står og venter på løsning. Samarbeidet ville følgelig være over og et nyvalg være nødvendig. Dersom Selvstendighetspartiet endrer sin politikk vil situasjonen være en annen. Regjeringen vil da ønske forhandlinger om medlemskap i EU og et nyvalg vil da ikke bli aktuelt før senere på året, når prosessen er kommet så langt at det blir nødvendig å endre grunnloven for å muliggjøre medlemskap.   Maktkamp i Selvstendighetspartiet I Selvstendighetspartiet er det oppstått maktkamp i anledning landsmøtet i januar. Flere yngre personer i partiet forbereder seg til å ta over mer avgjørende ledelsesroller. Det er kjent at de som har stått i partiets ledelse de siste årene og vært sterkt involvert i den politikken som har ført til den økonomiske kollapsen er i ferd med at miste troverdigheten innad i partiet. To av partiets alltingsmenn, Bjarni Benediktsson og Illugi Gunnarsson, sier i dag til Fréttablaðið at de vil at Island ønsker forhandlinger med Eu om medlemskap og at forhandlingsresultatet går til en folkeavstemning. Begge mener at den islandske krona vil i lang tid framover være en stor byrde for Island. Det er ikke bare valutan som er problemet men hele pengepolitikken som har slått feil.   Maktkamp i Framsoknarflokkurinn I Framsoknarflokkurinn (senterpartiet) er maktkampen i full gang før partiets ekstraordinære landsmøte i januar. For få uker siden gikk Guðni Ágústsson av som partileder og nestlederen, Valgerður Sverrisdóttir, tok over. Hun har sagt at hun ikke søker gjenvalg. Allerede har tre opplyst at de søker ledervervet og flere er fortsatt i tenkeboksen.   Venstre-Grønne på gli? I et møte i partiledelsen i partiet Venstre-Grønne, for noen dager siden, understreket ledelsen at partiet fortsatt ser at Island skal stå utenfor EU. Flere personer i ledelsen har imidlertid sagt at de kunne støtte forhandlinger med EU om medlemskap og en folkeavstemning om resultatet.   Utelukker regjeringssamarbeid Dersom både Selvstendighetspartiet og Framsoknarflokkurinn beslutter i januar å støtte søknad om medlemskap i EU, vil Venstre-Grønne og det lille Frjálslyndi flokkurinn (liberale), være de eneste partiene som ikke støtter. Dette vil for Venstre-Grønne være det samme som å melde seg ut av et eventuelt regjeringssamarbeid med Samfylkingin etter et nyvalg ut på høsten 2009 eller i første halvdel 2010. Disse to partiene ville kunne danne en flertallsregjering, slik meningsmålinger tilsier nå.   Holder EU-tilhengerne ut Det politiske landskapet på Island er langt i fra stabilt og greit å forstå. Det er kjent at når man slår i veggen kommer sprekkene til syne. De fleste partiene slår sprekker. Kanskje er Samfylkingin det partiet som fortsatt er enheltlig. Selvstendighetspartiet er oppdelt i flere leire. Om den leiren, som vil ønske forhandlinger med EU, fortsatt har styrke til å endre partiets standpunkt i januar er umulig å si. Det mobiliseres sterkt bland den markedsliberalistiske delen av partiet og blant den armen som støttes av fiskerikapitalen. Nylig truet LÍÚ, fiskerirederne, med å melde seg ut av Samtðk Iðnaðarins (Industriforbundet), dersom forbundets ledelse fortsatte med sin EU-vennlige politikk. En meningsmåling blant medlemsorganisasjonene i Indistriforbundet viser et flertall pð 43 % for medlemskap og 40 % mot, mens 17 % har ikke gjort seg opp mening.   KPLM gransker KPLM I alle partiene er det uenighet om granskning av finanskrasjet. På grunn av hvor få islendingene er vil det være nesten umulig å få til en habil kommisjon. Mange, i alle partier, vil få eksperter fra utlandet til å granske det som har skjedd. I mediene og på de mange bloggene skrives om at flere av de ledende politikerne ikke vil Gang på gang har myndighetene, i løpet av de siste to månedene, engasjert personer til granskningsoppgaver som så har måttet trekker seg på grunn av mangel på habilitet. I et tilfelle satt sønnen til granskeren i ledelsen i selskapet som eide Glitnir bank og i et annet tilfelle var sønnen til granskeren i en høy posisjon i selskapet som eide Kaupthing bank. For å granske Glitnir bank ble revisorfirmaet KPLM engasjert av myndighetene. Det ser ut til at myndighetene hadde glemt å undersøke habiliteten til KPLM til denne oppgaven. KPLM var nemlig revisorfirmaet til alle de viktigste selskapene som eide Glitnir bank før banken gikk konkurs. På en måte ble KPLM engasjert til å granske sin egen fortid. KPLM er nå ute av jobben. Av drøye 30 ledere i de nye bankene kommer over 20 fra lederstillinger i de gamle private bankene. I dag verserer diverse rykter om at politikerne er mer involvert i de uregelmentene som førte til den islandske finanskrisen. Hvem som får oppgaven å granske politikernes roller er ikke et viktigt tema hos myndighetene.

14 December 2008 Gordon Brown – sparket i islendingene som en skolegutt som ville gjøre seg til for jentene I det engelske Sunday Times i dag 14.12.08, skriver journalisten AA Gill om situasjonen på Island. I artikkelen kritiserer Gill statsminister Gordon Brown for å ha dyttet de islandske bankene over kanten på stupet, ved å fryse inne islandske eiendommer i London på grunnlag av treeorlovverket. Gills skriver: The act that tipped the last Icelandic bank off the edge of the cliff was delivered by Gordon Brown, who froze Icelandic assets in the UK using our new, gleaming anti-terrorist legislation. The Icelanders mind that — they’re hurt by that. You see, they always imagined they were one of us, not one of them. But Gordon needed to do something cheap to look competent, so he beat up a smaller kid. Not just a bit of a slap, but a vicious kicking. Showing off to impress the girls. He would never have started it if the banks had been German or French, or even from Liechtenstein.” Og: ”The Icelanders mind about the terrorist thing. They don’t even have an army. They barely have a jail: it’s more of a drop-in centre. The police drive you home if you’re too drunk. This is the most liberal, reasonable, hard-working, decent, moral, amusing and well-educated people on the Continent; a nation who are temperamentally the furthest away from terrorism. Remember that about Brown — the man who said he wanted to prevent the export of terrorism. Remember it when he puts on his Save the World, Mr International Harmony hat. He put an ally into intensive care for the sake of a headline and three points in a weekend poll. Perhaps he didn’t notice. Perhaps he was looking through his glass eye.” Hele artikkelen er her:   Island forbereder en rettsak mot England. Island mener England har brutt flere internasjonale konvensjoner og ikke minst å ha brukt terrorlovverket mot et NATO-medlem. (Kilde: visir.no, mbl.is)

4. desember 2008 David Oddson forbereder comeback til politikken? I et intervju med det danske bladet Fyns Stiftstidende sier David Oddsson, sentralbanksjef, at han tenker seg å sitte i stillingen i noen år til og trekke seg siden frivillig. Dersom han blir presset ut av stillingen som sentralbanksjef vil han snu tilbake til politikken. Intervjuet er her. Med dette tolker man at Oddsson sikter til sin partikollega og statsminister Geir H Harde. Beskjeden er klar, ikke rør meg ellers kommer jeg og tar deg. Islandske kommentatorer er ikke lenger overrasket over en sentralbanksjef som er delvis utenfor politikken og delvis i full fart i den politiske debatten. Oddsson sier til Fyns Stiftstidende at han er urettmessig kritisert. ”Jeg hadde advart om at dette kunne skje i lang tid, men ingen vill høre på meg”. Spørsmålet er bare at dersom Oddsson ikke ble hørt da han advarte om finanskrasjet om han blir hørt i det hele tatt når han vender på fullt tilbake til politikken. Kommentatorene mener nemlig at Oddsson ikke har så lang tid igjen i sentralbanksjefstolen.

1. desember 2008   1. desember 1918. Island blir suveren stat innenfor det danske kongeriket. Island får sin egen regjering og full makt til å styre seg selv. Dagen er også kalt ”Fullveldisdagurinn”, (fullmaktsdagen). 17. juni 1944. Island løsriver seg helt fra Danmark og blir republikk. Det er derfor 90 år siden Island ble selvstendig stat og kunne styre seg selv. Dette er anledning til flere festmøter og massemønstringer på Island i dag. Tradisjonsrikt nedla studentrepresentanter en blomsterkrans på grava til Jón Sigurðsson, 1800 tallets store nasjonale forkjemper. Studenttinget arrangerer et program på Universitetsplassen, hvor Islands president Hr. Ólafur Ragnar Grímsson, er æresgjest. Etter dette er konferanse i Universitetets festsal, arrangert av Det internasjonale språkinstituttet og Industriforbundet, med overskriften ”Er Island fortsatt en suveren stat?” Kl. 14.00 arrangerer Alltinget en konferanse om nasjonalforsamlingenes kontrollfunksjon overfor de utøvende myndighetene. Der skal tre nordiske eksperter, Fredrik Seiersted, Claus Dethlefsen og Ulf Christoffersson, foredra om parlamentenes kontrollfunksjon i Danmark, Norge og Sverige. I tillegg vil Bryndís Hlöðversdóttir, som leder det islandske Alltingets arbeidsgruppe om nasjonalforsamlingens kontrollfunksjon, redegjøre om gruppens arbeid. KL 15.00 arrangeres det en folkemønstring på Arnarhóll i sentrum av Reykjavík. De sentrale kravene er politiske endringer og endringer i landets administrasjon. Hovedtalere på Arnarhóll, hvor det forventes flere tusener, er Einar Már Guðmundsson forfatter, Lárus Páll Birgisson hjelpepleier, Margrét Pétursdóttir arbeider, Snærós Sindradóttir elev, Þorvaldur Gylfason økonomiprofessor og møteleder er Edward Huijbens. Det er “Borgerbevegelsen” som arrangerer. Kl 17.00 arrangerer Heimssýn, bevegelsen for selvstendighet i EU-saken (Islands svar på Nei til EU) en konferanse i anledning ”Suverenitetsdagen”. Hovedtalere er Styrmir Gunnarsson tidligere redaktør for Morgunblaðið, Kári Stefánsson direktør for Det Islandske Genforskningsselskapet og Katrín Jakobsdóttir alltingsrepresentant. Dette er bar noen eksempler på møteaktiviteten i dag 1. desember 2008, 90 år etter at Island fikk suverenitet fra Danmark.

1. desember 2008 Interessant artikkel av professor Gylfi Zöega - på engelsk: Klikk HER

29. november 2008  De islandske mediene er rammet av krisa Fréttablaðið skriver i dag om innskrenkninger i RÚV, den islandske statskanalen som tilsvarer NRK. 15 forsvinner fra nyhetsavdelingen og i alt er det 21 stillinger og 23 freelancere som kuttes. Det ligger også i lufta å kutte i lønningene. De ansatte leste om kuttene i avisa i dag. Ledelsen i RUV sier at lekkasjen ikke er i RUVs ledelse men andre steder. I tillegg til nyhetsavdelingen rammes alle distriktskontorene, som praktisk blir nedlagt.   Islandske medier skriver også om at ansatte i Morgunbladid, i årerekke landets største avis, ikke fikk utbetalt lønn. Selskapet som gir ut Morgunbladid, Árvakur, er så å si konkurs. Om en gruppe enkeltindivider greier å kjøpe selskapet er ikke klart ennå, men det er en forutsetning for at avisa fortsetter å komme ut.

28. november 2008 Olje på Islands kontinentalsokkel Hemmelige rapporter om Dragefeltet offentliggjorte Det islandske Energiinstituttet, Orkustofnun, opplyste i går at man hadde bestemt å offentliggjøre nesten 20 år gamle forskningsrapporter, som redegjør for funn av olje og gass på Dragefeltet. Det var etter ønske fra norske myndigheter at rapportene ble holdt hemmelige. Man regnet også med at rapportene kunne bli verdifulle salgsobjekter til internasjonale oljeselskaper. De to rapportene ble laget i 1989 og ble behandlet som fortrolige i Norge og på Island siden de handler om mulige ressurser i både norsk og islandsk sone på området som kalles Dragefeltet. På grunn av en planlagt anbudsrunde for leterettigheter og rett til utvinning på feltet er rapportenes innhold nå offentligjort på hjemmesiden til det islandske Energiinstituttet, Orkustofnun.  Det er bestemt at det i denne første runden kun blir utlyst fem tillatelser og at hver tillatelse blir begrenset til 800 kvadratkilometers areal. Anbudsrunden vil være fra 15. januar til 15 mai 2009. Ved tildeling av leterettigheter og rett til utvinning vil man ta sterke hensyn til om oljeselskapene er villige til å bidra med ressurser til et nytt forsknings- og utdanningsfond for oljeleting på det islandske landgrunnet. (Kilde: visir.no og www.orkustofnun.is)

28. november 2008 Nesten 60 % velgere ønsker valg i vinter eller til våren En ny undersøkelse fra Capacent Gallup viser at nesten 60 % av velgerne på Island vil at det arangeres et Alltingsvalg i vinter eller til våren. Det er størst ønske om valg blant velgerne til partiet Venstre-Grønne, drøye 80 % og om lag 70 % av velgerne til Samfylkingin (sosialdemokrater) vil snarlig valg. Velgerne til høyrepartiet, Selvstendigshetspartiet, er massivt i mot at man forserer valget. Bare 8 % støtter valg nå. Valgperioden går ut i mai 2011, men Alltinget kan be presidenten om å skrive ut et nytt valg når som helst. (Kilde: visir.is og smugan.is)

26. november 2008   En finansorkan har rammet Island - valutafondet IMF beskriver skadene  Det internasjonale valutafondet, IMF, beskriver den islandske krisen som en fullkommen orkan som har truffet islandske hjem og virksomheter. IMF beskriver fem områder der økonomien og samfunnet er blitt rammet og som vil påvirke privatforbruket og investeringer.   IMF mener det er en stor styrke for islendingene at de har erfaring med økonomiske nedturer og at de klarer å etablere et bredt politisk grunnlag for nødvendige tiltak. Det islandske systemet er meget fleksibelt og det gjør gjenreisningen lettere å arbeide med.   De områdene som er mest rammet er ifølge IMF:   Valutaen. Devaluering av den islandske krona med 65 % i 2008. Dette rammer både virksomhetene og hjemmene siden omtrent 75 % deler av virksomhetenes gjeld og 20 % av hjemmenes gjeld er koplet opp mot utenlandsk valuta. I tillegg til dette skylder islandske hjem mer enn 300 % av BNP. Inflasjonen. Prognosene sier at inflasjonene blir over 20 % i slutten av året. Siden de private lånene, som i hovedsak er boliglån, er indeksregulert vil dette medføre sterk redusering av verdien på bolig. Eiendom. Verdien på eiendom har rast ned. Prisene på aksjer har falt dramatisk og over 80 % av det islandske aksjemarkedet er blitt borte. Priser på virksomhetenes verdipapirer har rast og alle pengefond har tapt mye. I tillegg til dette regner man med at boligprisene går ned med mer enn 25 %, som dermed reduserer hjemmenes eiendom. Arbeid og inntekt. Man regner med reduksjon i kjøpekraften med opp til 18 % fram til 2010 og at arbeidsledigheten blir 8-9 % i 2010. Virksomhetene forsøker å møte den økonomiske nedturen med oppsigelser eller ved å gå konkurs. Det er også forventet at de utenlandske arbeidstakerne forsvinner fra Island, med det fører også til redusering i privatforbruket. Fraflytting vil også øke presset på boligprisen. Manglende lånekapital. Både folk og virksomheter har hatt rikelig tilgang til lånekapital mens høykonjunkturen varte. Det forventes at tilgang til lånekapital blir dramatisk mindre og at de nye bankene vil være mer forsiktige i sin utlånspolitikk. Når hjemmenes eiendom og inntekter blir mindre og virksomhetenes fortjeneste trekkes sammen vil tilgangen til lånekapital bli meget begrenset. IMFs rapport om Island er en interessant beskrivelse av den islandske situasjonen. Rapporten fra IMF kan leses her: http://www.sedlabanki.is/lisalib/getfile.aspx?itemid=6606 (Kilde: mbl.is og Seplabankinn)

25. november 2008 70 % av islendingene vil et nytt Alltingsvalg før sommerne 2009 Nesten 70 % av islendingene vil nytt Alltingsvalg snart. Den ordinære perioden for sittende Allting går ut i mai 2011. Det islandske lovverket tillater at presidenten skriver ut valg når Alltinget ber om det. I avisa Fréttablaðið i dag kommer fram at stort flertall av velgerne ikke vil vente til 2011. Noen, 6 % vil velge i desember, nesten 20 % vil valg i januar 2009 mens nesten 40 % gir seg tid til våren 2009. Ca 30 % vil ikke ha valg før i mai 2011, når perioden går ut.   Av de to regjeringspartiene er Samfylkingin mest positiv til valg snart (64 %), mens velgerne til Selvstendighetspartiet vil ikke ha et valg nå (71 %). Velgerne til opposisjonspartiet Venstre-Grønne er mest positive til et snarlig valg (86 %). De som ikke tar standpunkt til partiene er en relativ stor gruppe. Av disse er det 64 % som vil et nytt valg før sommeren 2009.  Det er en stor urolighet blant islendingene og folk mister tiltro til politikerne. Selvstendighetspartiet, som har sittet i regjering fra 1991, har mistet halvparten av velgerne sine ifølge meningsmålingene. Det partiet er følgelig ikke villig til å gå til valg nå. Om situasjonen endrer seg når effekten av de utenlandske lånene slår til, er usikkert. Man regner med at inflasjonen vil gå betydelig opp og at kronekursen vil fortsatt falle dramatisk. Ut over 2009 regner ekspertene med at situasjonen vil bedre seg, at inflasjonen stopper og går mye ned og at kronekursen vil også bli styrket. Det store spørsmålet er hvor mange vil holde ut og klare seg og hvor mange vil gi opp og eventuelt flytte fra Island. (Kilde: Fréttablaðið)

22. november 2008 Samfylkingin: Valg ikke på dagsorden   Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, sa i dag et møte i Samfylkingin at et Alltingsvalg ikke er på dagsorden. For oss er det folket først og så partiet, sa Ingibörg Sólrún. Selv om meningsmålingen viser at partiet har enorm oppslutning sa Ingibörg Sólrún at: ”Det kan ikke styre vår politikk at vi har stor oppslutning akkurat nå. Vi er midt i en redningsaksjon.”   Omtrent samtidig med møtet i Samfylkingens ledelse startet det sjette protestmøtet på Austurvöllur i sentrum av Reykjavík. “Hvis dere ikke går frivillig vil vi bære dere ut” lød det fra talestolen under jubel fra tusener deltakere. Appellen sin avsluttet jusstudenten Katrín Oddsdóttir med å kreve at myndighetene går av og sa ”at dersom dette ikke har skjedd innen en uke vil folk storme de respektive institusjoner og bære myndighetene ut”.   Etter protestmøtet på Austurvöllur stormet noen hundre demonstranter politistasjonen i Reykjavík for å befri en demonstrant som hadde tidligere blitt arrestert for å henge opp et ”Bónus-flagg” på flaggstanga på Alltingshuset. Bonus er matvarekjeden som var grunnlagt for Baugur Group, en av de største finansvikingene. Flaggheiseren ble frigjort. På veien ut av politistasjonen sa han at folk måtte kjempe for revolusjon og ikke for ham.     Det er viktig å ha i tankene at islendingene er et fredelig folk som ikke har militær erfaring. En revolt i likehet med land hvor det militøre spiller en stor rolle er ikke å vente på Island. Islendingene er likevel et folk som ikke ser veldig høyt opp for å se myndigheter. Myndigheter som ikke hører når tusener demonstrerer, kan ikke vente et langt politikerliv. Samfulkingin, som har hatt et markant oppsving på meningsmålinger i det siste risikerer ikke bare å miste potensielle velgere men også en politisk tyngde ved å fortsette samarbeidet med markedsliberalistene.   I islandske medier trekkes det fram at alliansen mellom David Oddsson og Geir Haarde er tuftet på en langvarig vennskap og ideologisk felleskap fra tida på Reykjavik Gymnasium. Oddsson ble avløst av Haarde som ” Inspector Scolae.”, en tittel som i den tid ble ansett som meget viktig for framtidig karriere. På bildt overlater David Oddsson maktens symbol til arvtakeren Geir H Haarde. Dette må ha vært i 1967 eller 1968. Det ble siden Haarde som etterfulgte Oddsson som statsminister på Island i 2006, men med et ørlite innhopp av Halldór Ásgrímsson fra Framsóknarflokkurinn (senterpartiet) fra 2004 – 2006. Partiet til Ásgrímsson hadde lojalt støtte høyrepartiet til Oddsson i innføringen av markedsliberalisem. Dette ble siden belønnet med at partiet fikk en kort periode i statsministerstolen.

21. november 2008   De er de meste feigingene jeg har møtt - sier en dansk journalist om de islandske finansvikingene I et intervju med den ”Uavhengige nyhetstjenesten”, sier journalist på Ekstrabladet John Mynderup at han har aldri i sin karriere som journalist møtt slike feiginger som de islandske finansvikingene. Mynderup ledet for to år siden en dokumentasjon av den islandske ”útrás” (å dra ut), hvor man særlig konsentrerte seg om spørsmålet hvor pengene kom fra og hvordan de islandske forretningsfolka unngikk skatt. De var tre journalister fra Ekstrabladet som jobbet et halvt år med saken. De reiste rundt i hele verden for å skaffe informasjon, bl.a. til Island, Kypros, Jomfruøyene, Russland, Canada, London og Luxemburg. Det er mye som kommer fram i intervjuet som er å finne på YouTube. Mynderup sier at holdingsselskapene bak de største islandske selskapene i ”útrás”, Kaupthing og Baugur Group, ble oppreinnelig etablert av to russiske selskaper, postkasseselskaper på øya Tortola på de britiske Jomfruøyene, Quenon og Shapburg. Disse selskapene er igjen etablert av Alfa-konsernet, et internasjonalt russisk oljeselskap. Ekstrabladets dokumentasjon ble mye diskutert når den kom og på Island ble den imøtegått meget sterkt, bl.a. av islandske myndigheter som deltok i en kampanje for å minimalisere effekten av skriveriene. Både selskapene og myndighetene benektet at det var noe galt eller suspekt ved de islandske selskapene. Mens Mynderup og kollegaene jobbet med saken forsøkte de jevnlig å få de berørt selskapene, sørlig Kaupthing og Baugur, til å kommentere materialet de satt på. Selskapene nektet å kommentere eller gi opplysninger. Kaupthing anmeldte Ekstrabladet for å anklage banken for ulovlig virksomhet. Kaupthing og Ekstrabladet ble enige tidlig dette året om at Ekstrabladet ber banken om unnskyldning, det var ikke meningen å anklage banken for å drive ulovlig virksomhet. Mynderup fikk ingen svar fra Kaupthing før etter at Ekstrabladet hadde publisert saken. Kaupthing hadde god tid til å reagere og korrigere det som måtte være faktiske feil. Mynderup opplyser at selskapene Quenon og Shapburg også er holdingsselskaper for flere russiske selskaper, men vet ikke hvem som eier dem. Det er ikk opplyst hvorfor disse sleskapene ble brukt for å etablere holdingsselskapene bak Kaupthing og Baugur, som heter Meidur Holding SA og Gaumur Holding SA og har begge sitt hjemsted i Luxemburg. I intervjuet kommer Mynderup inn på det han kaller underlig sirkulasjon av penger fra Island og fra Island til Luxemburg, Jomfruøyene og til flere land. (Kilde: eyjan.is)

20. november 2008 To av tre sjefer var også sjefer i de gamle bankene   Den islandske avisa Morgunblaðið skriver i dag at to av tre sjefer i de nye statsbankene også var sjefer i de gamle private bankene. 21 av 31 direktører var direktører i de gamle bankene. Bare en av de såkalte nøkkelsjefene kommer utenifra, alle andre er tidligere direktører, mellomledere eller medarbeidere i de gamle bankene. Dette synes mange er helt i tråd med at ingen i landets politiske ledelse har tatt ansvaret innover seg og gått av. Skal de som satt med ansvaret når bankene gikk over ende fortsette og har de troverdighet?   Det reises nå spørsmål om den politiske ledelsen på Island er faglig og moralsk i stand til å ta i mot og forvalte de finansielle støttepakkene som nå er vedtatt både i IMF, Norden og andre land. Mange på Island lurer på om ikke IMF, de nordiske landene og andre, ikke er noe bekymret over at de som ledet Island inn i uføret skal nå få enda flere milliarder til å forsvinne. (Kilde: Morgunblaðið)

20. november 2008 Av: Albert Einarsson   Den internasjonale finanskrisen: - ikke årsaken til den islandske krisen!   Det hevdes at den internasjonale finanskrisen har rammet Island hardere enn andre land og at det er den som er årsaken til krisen på Island. Dette er en hul sannhet. Det er stor sannsynlighet for at den islandske finansboblen hadde sprukket uansett.   I løpet av de siste 10 – 15 årene har man bygget opp en tropp med ”finansvikinger” som søkte ut i den store verden for å slå til med raske investeringer. På Island har den politiske armen jobbet for å tilrettelegge for ”finansvikingene”. Det markedsliberalistiske eksperimentet som ble politisk forankret av regjeringen til David Oddsson og gjennomført av en relativt liten gruppe ”finansvikinger” har ført en katastrofe over den islandske befolkningen.   Siden det foreløpig ikke finnes noen som helst oversikt over rollene i det store spillet, må vi nøye oss med bruddstykker.  Departementssjefen i det islandske finansdepartementet solgte sine aksjer i Landsbankinn kort tid før banken gikk konkurs og ble nasjonalisert. Han hevder å ikke ha hatt annen informasjon om bankens status enn den som lå offentlig. Likevel har han hatt tilgang til rapporter som beskriver bankens status som meget kritisk. I begynnelsen av september satt departementssjefen i møter med den britiske finansministeren, Alistair Darling og den islandske handelsministeren Björgvin G. Sigurðsson, hvor man diskuterte Icesave-kontoene i England. Britene var på dette tidspunktet meget kritiske til disse kontoene.  Eksemplet om flyselskapet Sterling beskriver noe av det systemet som lå bak den islandske finansboblen. Et selskap uten noen særlig verdi blir kjøpt og solgt og prisen skrudd opp. Dette skjer mellom holdingsselskaper som i realiteten eies av de samme personene og de klarer derved å gi et inntrykk som påvirker aksjekursen. Island er et lite samfunn. Det er derfor ekstra viktig å tenke hvordan forholdet slekt, familie og venner påvirker både prosesser og beslutninger. Det er kanskje ikke noe galt men det kan bli galt når ektefellen til finansministeren eller statsministeren sitter i styret til en av landets største banker. Det er heller ikke noe galt men kan bli galt når de personene som leder de største finansinstitusjonene og ledelsen i Kredittilsynet er gamle venner fra studentforeningen ved Universitetet. De fleste islendinger er helt vanlige lønnstakere. Stort sett har lønn på Island ligget lavt og islendingene derfor måttet arbeide lange arbeidsdager eller ha to jobber. I lange perioder har gjennomsnittsarbeidetid på Island ligget nesten 500 timer mer i året enn gjennomsnittet er i Norge. Dette betyr nesten en dag mer pr. uke. Likevel har islendingene klart å holde meget høy levestandard og rimelig bra sosial sikkerhet. Når de vanlige ser at de ”utvalgte” får skyhøye lønn og bonuser for å sysle med befolkningens penger skjer det noen med folk. Når den siste banksjefen i Glitnir bank takket ja til jobben fikk han ti livslønner til en arbeider, for så å ta lønn og bonuser på internasjonalt nivå. Det er mange sinte islendinger som nå skal betale 10 % av sin lønn i mer enn 10 år for å slette ”finansvikingenes” gjeld.   Økonomien er politikkens ansikt Den internasjonale finanskrisen er ikke grunnen til den islandske krisen. Den gjør selvfølgelig at den islandske krisen blir vanskeligere å løse og at Island vil synke dypere ned før landet klarer å komme seg opp igjen. Den islandske krisen er først og fremst en politisk krise. Økonomien er politikkens ansikt. Den politikken som har gitt ”finansvikingene” fritt spillerom har fortsatt sine talsmenn og den sitter dypt inne i samfunnsstrukturene etter 17 års regjeringsmakt. Et oppgjør blir både smertefullt på grunn av samfunnets relative nærhet og det vil også ta tid siden Island ikke har så mange av hvert slag at man kan skifte ut mange på en gang. Det er fortsatt de som mener at det var feil å nasjonalisere bankene, at politikken var bra og bankene gjorde en god jobb, men at det var noen slemme folk i utlandet som kom for å ødelegge. Det er altså misunnelse som er grunnen til at det gikk så galt. Statsministeren sa for bare noen få dager siden at Island ikke lar seg kue – ”vi betaler ikke” og ”vi lar oss ikke kue”. Selvfølgelig måtte han bøye seg og bukke og betale. En statsminister som ikke har større innsikt og dømmekraft fortjener neppe å sitte så høyt oppe.   Den islandske krisen ville sannsynlig ikke skjedd dersom Islands hadde hatt en annen politikk og dermed en annen økonomisk modell. Det er dette som islendingene diskuterer nå og det er dette protestene i Reykjavik dreier seg om. Det er klart at Island nærmer seg et vendepunkt. Det er mest sannsynlig at det blir et politisk vendepunkt.

19. november 2008 Steingrímur J. Sigfússon ledern for Venstre-Grønne: Ønsket å lede en hemmelig delegasjon til Norge    I et intervju med lederen for partiet Venstre-Grønne, SVs søsterparti på Island kommer fram at han hadde ord fra den norske finansministeren at det var så å si bare noen formelle saker igjen før Norge kunne bistå Island med finansiell støtte. I uken etter at Glitnir ble nasjonalisert skulle Steingrímur j. Sigfússon, leder for Vesntre-Grønne fronte en islandsk delegasjon til det norske finansdepartemenetet der hans veninne, finansminister Kristin Halvorsen, var klar med pengene. (Kilde: austurglugginn.is) Les mer

18. november 2008 Kronikk Albert Einarsson   Island velger en ny vei Sin egen herre og en del av et fellesskap Det islandske samfunnet er i dag som et skip som har støtt på et skjær. Skipet lekker, motoren går bare så vidt og roret er alvorlig skadet. Skipperen står fortsatt på broen og forsøker å styre. Flere av skipperens folk om bord har vært der lenge. Noen kom om bord for en kort tid siden når skipperen tok over etter gamle skipperen som har fått ansvaret for hele skipsfarten. Mannskapet om bord er forvirret. Alle vet hva som har skjedd men ... Les mer

13. november 2008 Partiene reforhandler regjeringsgrunnlaget - ut med David Oddson og inn med EU Statsminister Geir Haarde leder for Sjálfstæðisflokkurinn og utenriksminister Ingibjörg Sólrún Gísladóttir leder for Samfylkingin  Sosialdemokratene i den islandske regjeringen prøver nå å få regjeringspartneren, høyrepartiet, med på å endre regjeringsgrunnlaget. Avtalen som partiene som danner regjeringen inngikk etter valget i 2007 ble gjort mens Island fortsatt gikk på to bein og man så meget lyst på framtiden. Mandag 29. september 2009 våknet folk på Island opp ved at sentralbanken hadde nasjonalisert Glitnir bank, et av Islands store finansielle flaggskip. I ukene etter ramlet den islandske økonomien sammen og den islandske krona ble så å si ekskludert fra all internasjonal handel. Avtalen mellom partiene hadde ikke regnet med dette og slik situasjonen var hadde partiene avtalt at viktige spørsmål som medlemskap i EU og om den islandske krona skulle ligge så lenge landets interesser ikke krevde revurdering. Nå mener mange at alle steiner må vendes og ingen sak er unntatt. Skifte ut styret i sentralbanken Representanter for begge regjeringspartiene, statsråder og alltingsmenn, satt i møte i går 12. november, for å diskutere revidering av regjeringsavtalen fra 23. mai 2007. Det ble satt fram flere konkrete forslag om tiltak. Blant annet at man skifter ut styret for sentralbanken, eller reorganiserer sentralbanken, slik at nåværende styre slutter. Det ble også presset på at høyrepartiet endrer sitt standpunkt til EU og innføring av en ny valuta. Mange mener at høyrepartiet, Sjálfstæðisflokkurinn, står på et veikryss. Partiledelsens motstand mot medlemskap i EU er stikk i strid med standpunktet til flertallet av partiets velgere. Mange av partiets ledende skikkelser i næringslivet har uttalt seg positivt til medlemskap og euro, uten at det har påvirket kretsen rundt statsminister Geir Haarde og sentralbanksjefen David Oddsson. Det andre regjeringspartiet, sosialdemokratiske Samfylkingin, er sterkt for medlemskap.  I andre partier foregår diskusjon og ifølge meningsmålinger er det flertall i alle partier for å søke medlemskap. Man kan vente at senterpartiet Framsóknarflokkurinn vil offisielt ta standpunkt for medlemskap relativt snart. Der foregår det heftige diskusjoner og rivalisering mellom fløyene. Om Venstrealliansen de grønne (Venstre-Grønne) som tilsvarer det norske SV blir det eneste nei-partiet, når året 2009 har gått noen uker, kan være mulig. Det kan også hende at skjebnen treffer Venstre-Grønne slik at partiet ikke har annen mulighet enn å støtte søknad om medlemskap. Den islandske krona er for svak og mangler troverdighet til å kunne fungere som en selvstendig valuta. For å få krona opp å stå vil koste enorme ressurser, noe ikke finnes og noe Island ikke kan forvente å kunne bruke internasjonale lån til. Alternativene er få og innføring av euro er kanskje den eneste realistiske for Island. Det er gjennomdiskutert og kartlagt at EU vil aldri tillate Island å innføre euro uten at Island blir medlem i EU. Ensidig innføring vill vært et meget dårlig trekk som vil stille Island i et meget spesielt lys i det europeiske samarbeidet. Eu-medlemskap i 2009 eller 2010? Fører diskusjonene mellom regjeringspartiene fram vil det bety at regjeringen har skaffet seg et nytt, men kortvarig liv. Regjeringne vil da kunne rydde litt, slik at islendingene kan gå til valgurnene i løpet av 2009 og stemme over en EU avtale og velge et nytt Allting. Fører diskusjonene ikke fram vil det ikke gå lang tid til sosialdemokratene går ut av regjeringen og det blir et Alltingsvalg. En ny regjering vil la det bli sitt første verk å sende søknad om EU-medlemskap. En avtale vil forhandles fram i løpet av noen få uker og en folkeavstemning om medlemskap burde kunne arrangeres tidlig på året 2010. Det eneste som kan hindre at Island blir medlem av EU i løpet av 2009 eller 2010 er at det finnes en rik onkel som vil ta Island inn til sitt bryst, betale vår gjel og lette av oss alle våre synder. Om den rike onkelen heter Russland, Kina eller USA er det stor tvil om han vil tilkjenne seg slektskapet når han får se regnakapet. Det kan bli for dyrt!

12. november 2008 Olje under islandsk sokkel   Nye geologiske undersøkelser indikerer at det finnes olje i sokkelen øst for Island og betydelig lenger mot landet enn man tidligere har antatt. Det er også mulig at olje finnes under den østlige landsdelen. Internasjonale oljeselskapet viser nå interesse for Island på grunn av nye teorier om forholdet oljeforekomster og vulkanske områder.   De norske oljeekspertene som kjenner best til Dragefeltet mener det vil bli den neste ”Nordsjøen” på grunn av den store mengden som finnes der. De regner med at den første oljen vil bli pumpet opp i dette området allerede om tre til fem år. Muligens kan man finne olje nærmere kysten av Island.   Ármann Höskuldsson, vulkanolog, ved Islands Universitet sier at kunnskap som man har samlet de siste årene tyder på at kontinentalsokkelen, som man mener inneholder olje på Dragefeltet, strekker seg lengre sør og i retning Island og muligens under Island.   Flere internasjonale oljeselskaper har sendt sine eksperter til Island for å delta i forskningsoppgaver. (Kilde: Stöð 2 og www.eyjan.is)

11. november 2008 Reykjavik - Protestene vokser i omfang   Folk på Island er sinte og fortvilelsen sprer seg. Protestene i Reykjavik vokser i omfang. Siste helg samlet protestene flere tusen i sentrum av Reykjavik, på plassen foran det islandske Alltinget. I appellene er det sterke ord om de som har ødelagt økonomien og satt Island i en så stor gjeld at det vil ta hele befolkningen mange år, kanskje årtier, å betale. Samtidig som man maner folk til å overveielse blir ropet om et nytt Alltingsvalg stadig sterkere. Man ser ikke at den islandske økonomiske krisen kan løses av den nåværende regjeringen. Det er bemerkelsesverdig at protestene er uten tilknytning til politiske partier eller grupperinger og at de ikke støttes av fagbevegelsen. Sannsynlig er fagbevegelsen mye enig i protestbevegelsens budskap, men foreløpig har den vært relativ stille og avventende. Mange vi har vært i kontakt med på Island antar at protestene vil vokse i omfang de kommende ukene og at det mest sentrale budskapet om et nytt valg vil få større innvirkning inn i regjeringen.   Statsminister, Geir Haarde fra høyrepartiet, har sagt at det ikke er noen som helst planer om et tidligere valg enn som planlagt i 2011. Hans parti har rast ned på meningsmålinger og er borti mot halvert. Samarbeidspartiet i regjering, sosialdemokratiske Samfylkingin, har ikke uttalt seg om et nytt valg, men flere ledende partifolk har snakket om at regjeringspartiene må forhandle om en ny regjeringsplattform. Den plattformen må inneholde at ledelsen for sentralbanken må byttes ut, at regjeringen tar sikte på å søke om medlemskap i EU og innføring av euro og at det blir laget klare og tydelige planer om gjenreisning av den islandske økonomien. Politiske analytikere vi har vært i kontakt med vurderer det som lite sannsynlig at høyrepartiet går med på slike krav. Konklusjonene kan derfor bli at sosialdemokratene slutter i regjeringen og overlater til statsministeren enten å finne en ny samarbeidspartner eller skrive ut valg.   Det ser ut til at den politiske situasjonen på Island er et stort hinder for at man får satt i gang de nødvendige tiltakene for å hindre et fullstendig kollaps. Tusenvis av islendinger har mistet arbeid og flere arbeider på oppsigelse. I begynnelsen av året kommer de store regningene og da kommer også regningen for julefeiringen. Selv med moderat forbruk i jula kan de første månedene i 2009 bli som å gå på veggen for familiene. Ingen dør, ingen vei ut.

11. november 2008 Lånestøtte til Island - manglende informasjon forsinker krisehjelpen Nordiske myndigheter kan ikke støtte en internasjonal lånepakke til Island med mindre de legger fram bedre informasjon. Det finske statsministerkontoret sier dette til The Wall Street Journal. Statssekretær i det finske finansdepartementet, Ilkka Kajaste, sier at det fortsatt mangler eksakte planer om hvordan det islandske finanssystemet skal gjenreises, men slike planer er nødvendige for at de nordiske landene kan undertegne lånestøtten. Ifølge Wall Street Journal møtte Kajaste islandske myndigheter i siste uke. IMF – det internasjonale valutafondet – venter også på ytterligere informasjon før fondsstyret kan behandle lånesøknaden. Representant for den svenske sentralbanken sier at det gjenstår å beslutte om banken deltar i redningspakken til etter at IMF har bestemt å gi lån på 2,1 milliarder dollars. Wall Street Journal sier at avisa ikke har klart å få tak i representant for det islandske statsministerkontoret. (Kilde, mbli.is og visir.is)

8. november 2008 Nytt om Sterling   Den tidligere informasjonssjefen i Sterling sier at ledelsen i selskapet har brukt systematiske løgner i forkant av Sterlings konkurs og ledelsen hevdet at driften av selskapet var i orden.   Rulle Grabow Westergaard ble ansatt som Sterlings informasjonssjef for et halvt år siden. Hun ble så midlerlidig suspentert to uker før Sterling gikk konkurs. Grunnen til at hun ble suspandert var at hun ville informere om situasjonen slik den var. Det var klart at etter at det islandske finanssystemet kollapset, kunne de islandske eierne ikke bringe mer penger inn i selskapet og det var stor mangel på penger. "Alle så at vi var i store vanskeligheter og at vi måtte få inverstorer". Mediene ville ha informasjon. “Siden det var jeg som hadde ansvaret for å formidle informasjon til mediene, kundene og de ansatte, måtte jeg vite hvor vi sto og hvilken strategi vi skulle ha.” De øverste lederne i Sterling valgt å fortelle at alt var i orden. Dette ville ikke Westergaard være med på og ble midlertidig suspandert. Intervjuet med Westergaard er her – på dansk.  http://www.kommunikationsforum.dk/default.asp?articleid=13371

6. november 2008    The Sterling Story - historien og et flyselskap Innledning. Denne kavalkaden bygger på Jón Gerald Sullenbergers lysbildevideo som ligger på YouTube (http://eyjan.is/blog/2008/11/04/jon-gerald-sterling-myndbond/). Siden kavalkaden til Jón Gerald er på islandsk er den gjengitt her i en løs oversettelse og en annen redigering. Jeg håper Jón Gerald tilgir meg dette. Jeg har også tilføyet en del opplysninger. Útrás. Vi er i den islandske ”útrás” – det er mange selskaper som tar sikte på å gjøre store penger i utlandet og grar ut. Noen er blitt verdensvante og sikter høyt. For oss vanlige, som betrakter penger som betalingsmiddel for å tilfredsstille nødvendige daglige behov, virker det som beskrives her som et spill fra en helt annen verden. Noen vil til og med bruke betegnelsen surrealistisk. Som i de fleste skuespill er det mange forskjellige roller og innfløkte forhold. Det er det også her. Vi ser også at flere av rollene innehas av de samme personene. Det kan av og til forvirre når disse skifter rolle men glemmer å skifte kostyme.   Det dreier seg altså om Sterling, det danske lavprisflyselskapet. Ifølge flere kilder var selskapet i heller dårlig tilstand i 2005, når vi starter vår historie. Når det gjelder Sterling kan selskapets historie de siste årene beskrives i følgende setning: Få selskaper i verden har, i de siste årene, blitt solgt så mange ganger på så kort tid som flyselskapet Sterling. Men vi skal se på hvordan dette skjedde. Les mer

3. november 2008 Å bli kvitt gjelden - å jobbe i banken kan ha visse fordeler Islandske medier opplyser at medarbeidere i Kaupþing banken har fått sin gjeld strøket bare få dager før banken ble nasjonalisert av den islandske staten. Dette kan dreie seg om flere titalls ansatte, mest ansatte i ledende stillinger. Mange av bankens ansatte hadde fått muligheter til å kjøpe aksjer i banken. Banken var villig til å låne pengene, som skulle betales tilbake over tid. Det er antatt at det totale beløpet dreier seg om ca 50 milliarder islandske kroner eller nesten 3 milliarder NOK. Det islandske kredittilsynet sier at de ikke har godtatt noen slik gjeldssanering.  Den nye bankdirektøren i Nye-Glitnir, som oppsto på ruinene av den gamle ekspansive Glitnir, har problemer med å forsvare sitt eget aksjekjøp, for 187 millioner ISK, i Glitnir bank fra mars 2007. Direktøren, som var i lederstilling i Glitnir før fallet, kjøpte aksjene på den islandske børsen, Kauphöllin, hvor handelen er registert. Av en eller annen grunn kan man ikke se at aksjeposten har blitt registrert på vedkommende i bankens regnskap. Enten dreier dette seg om en meget behagelig menneskelig svikt – noen har glemt å bokføre – eller så har noen klart å slette handelen i banken. Den er likevel fortsatt registrert i børsens bokføring.

3. november 2008 Splittes den islandske regjeringen? - ingen vil regjere med høyrepartiet dersom nåværende koalisjon sprekker.  Det har vært spekulert i om partiet Venstre-Grønne (tilsvarer SV i Norge) vil stille opp og danne en flertallsregjering dersom sosialdemokratene avslutter sitt regjeringssamarbeid med høyrepartiet Sjálfstæðisflokkurinn. I programmet “Silfur Egils” på islandske statskanalen RUV, søndag 2.november sa lederen til Venstre-Grønne, Steingrímur J Sigfússon, at det ikke ville være aktuelt å gå inn i et samarbeid med høyrepartiet. Eneste unntaket ville vært å bli med i et forretningsministerium eller en storkoalisjon for å drive landet fram til et nytt Alltingsvalg, som må komme snart. Med dette står høyrepartiet mer og mer isolert. Det er sterk misnøye i Samfylkingin med samarbeidspartiets innstilling til og håndtering av krisen. Statsministeren fra høyrepartiet, Geir H Haarde, anklages for å beskytte sin tidligere sjef og leder David Oddsson som nå sitter som sjef for sentralbanken, Seðlabanki Íslands. Oddsson har i løpet av de siste ukene blitt kritisert for å ha gjort mange feil, noen helt åpenbare, som har skadet landets økonomi og muligheter til å begrense skaden. Statsministeren og sentralbanksjefen har mistet troverdighet i egne rekker og stadig flere høyrefolk vender partiet ryggen. I tillegg har mange av de som fortsatt støtter partiet vent ryggen til politikken til Haarde og Oddsson. Dette gjelder først og fremst det negative forholdet til EU og den blinde troen på markedsliberalismen, som har vært partiets lederstjerne i regjering de siste 15 - 20 årene.  Misnøye med sentralbanksjefen protokollført i regjeringen Det er vanskelig å si hvor lenge Samfylkingin ønsker å holde livet i regjeringen. Partiledelsen legger vekt på at partiet ikke så lett kan springe vekk fra regjeringsansvaret nå. De som ser inn i politikkens gangverk mener likevel at regjeringssamarbeidet er praktisk sett over. Samfylkingin fikk allerede 3. oktober protokollført i regjeringen at styret i sentralbanken var fullstendig på statsministerens og høyrepartiets ansvar. Dette skjedde umiddelbart etter at Glitnir bank ble nasjonalisert av sentralbanken. Sentralbanksjefen ble mye kritisert for måten dette ble gjort på. I regjeringsmøtet fredag 31. oktober ble protokollføringen fra 3. oktober opprettholdt med det at sentralbankdirektørene ikke hadde Samfylkingins tillit. I protokollen legger partiet til at sentralbanken organiseres på en annen måte og får en sjef som skal ha faglig bakgrunn. Lederen for Samfylkingin har gjentatte ganger uttalt at det er feil å ha en sentralbanksjef med politisk bakkgrunn. Det meldes at det er sterk misnøye i høyrepartiet med at samarbeidspartiet går så langt som å få sin misnøye med sentralbanksjefen protokollført i regjeringen. Dette er det nesten ingen eksempler på i republikkens historie. Presses mot veggen Samfylkingin kan ikke fortsette lenge med å ikke presse sin samarbeidspartner men presse den likevel. Selv om det bare er statsministeren som har fullmakten til å skrive ut et nytt valg vil han bli nødt til å gjøre det hvis Samfylkingin bryter samarbeidet. Et annet alternativ finns ikke og dersom Haardes parti vil prøve å regjere alene vil partiet ikke få fred til det. Slik de fleste bekker renner nå tyder det på et valg allerede til våren. Om regjeringen, som nå sitter, holder ut så lenge eller om Island får en midlertidig regjering avhenger av Samfylkingin. Vil Samfylkingin gi høyrepartiet fred til å dekke over sine spor de siste årene og samtidig risikere at partiet splittes eller mister helt troverdighet og reduseres enda mer?

3. november 2008 De politiske partiene – store endringer i oppslutning             Har Geir H Haarde og David Oddsson (kjører) kjørt både landet og høyrepartiet i grøfta? Fra å ha vært landets desidert største parti, med rundt 45 %, er høyrepartiet Sjálfstæðisflokkur redusert  til drøye 22 % i en ny meningsmåling fra Gallup. Det er avisen Morgunblaðið som offentliggjorde målingen søndag 2.11. Samfylkingin – sosialdemokrater – måles nå med 36,9 % (et kjent tall i en annen sosialdemokratisk sammenheng) og Venstre-Grønne måles med nesten 27 %. Framsóknarflokkurinn (senter) måles med 7, 8 % og Frjálslyndir (liberale) måles med 4,4 %. Denne målingen, som ble gjort 27. – 29. oktober, stemmer godt overens med flere meningsmålinger de siste dagene.

31. oktober 2008 Statistikk fra Hagstofa Vekst og fall i islandske næringer Hagstofa Íslands – Islands statistiske byrå – har kommet med sin årbok for 2008. I årboka kan man finne statistikk over Islandsk befolkning, næringsliv, kultur, utdanning etc. – www.hagstofa.is Her kommer noen aktuelle eksempler som berøres av den økonomiske krisen og det som ligger bak. I 1991 arbeidet 4900 mennesker innenfor finansservice (financial intermediation). I løpet av de neste årene holdes antallet relativt konstant, slik at i 1998 er antallet 4700. I 1999 begynner ”oppturen”. Dette året jobber 5700 innen finans og i 2004 er de blitt 6900 og i 2007 jobber 8700 mennesker innen finanssektoren, en økning med 2100 fra året før. I samme periode har antall jobber innen fiskeindustrien (fish processing) utviklet seg motsatt. I 1991 jobbet 8000 i fiskeindustrien. I 1998 hadde antallet gått litt tilbake til 7400. I 2004 hadde man mistet hele 2000 jobber og gått ned til 5400. I 2007 er det 2900 jobber igjen i fiskeindustrien. Man har altså mistet 5000 jobber i fiskeindustrien i løpet av de siste 10 årene. Tallene for 2008 er ikke kommet. Der kan vi regne med en dramatisk nedtur for finanssektoren. Man snakker om at det snart kan bli opp til 2000 økonomer ledige på arbeidsmarkedet.

31. oktober 2008   I korte trekk - Plukk fra blogg ”Når samfunnet vårt havna i grøfta, sa myndighetene at vi ikke skulle prøve å finne de skyldige, de som kjørte. Det viste seg at de forsøkte å kjøpe seg tid.”   ”Det partiet som har ledet regjeringsmakten i 17 år må nå innse at de har mislykkes. De må gå nå!”   ”Vi vil valg nå!”   ”Politikerne har mistet tillit, vi må få lov til å velge nye!”   Valg nå – www.kjosa.is Det er mange som ytrer seg samtidig som de setter navnet sitt på listen som krever Alltingsvalg nå på nettstedet www.kjosa.is. I løpet av et par dager har nesten tre tusen velgere registrert seg.   90 % vil sentralbanksjefen vekk På Island er folk både sinna og oppgitt. ”Hva skal vi med politikere og politiske partier når de ikke gjør jobben sin.” ”Vekke med sentralbanksjefen nå!” lyder kravet som over 90 % av de spurte i en offentlig meningsmåling støtter.   Boliger selges ikke Det meldes om 70 % nedgang i omsetning av boliger. Følgelig blir de fleste av Islands 250 boligmeglere arbeidsledige.   Gjeldsregningen er større en nasjonalproduktet Islands statsminister melder at landets gjeld vil bli minst 100 % av nasjonalproduktet. Sentralbanken satte opp styringsrenten fra 12 % til 18 %.   Skyhøye renter på forbrukslån Mange islendinger trekker over på VISA-kontoen. Eksperter regner med at renta på overtrekk og korte forbrukslån går opp til 30 %.   Dyrtid Prisen på vanlige forbruksvarer – matkurven – har gått opp med 26 % det siste året. For utlendinger og de som kan betale med utenlands valuta betyr dette ikke like mye siden den islandske krona har falt mye i verdi.   De nye direktørenes rene rulleblad Den nye direktøren i Nye-Glitnir er allerede opp i fortidsproblemer. Hennes private selskap fikk kjøpt en stor aksjepost i banken i mars 2007, men nå ser det ut som man har glemt å bokføre kjøpet og registrere aksjeposten på hennes navn. Hun unngår derfor å tape hele beløpet og gå konkurs. Dette mener folk på gata er litt mistenkelig – at bankdirektøren ikke la merke til at hun verken så aksjene eller at pengene hun skulle betale med gikk til banken. Kanskje noen har brukt ”delete” tasten!   Statsministeren har ikke fortalt sannheten I dagene før Glitnir ble nasjonalisert og økonomien raste sammen på Island viser det seg at statsministeren, Geir Haarde, ikke sa riktig fra om det som skjedde. Om han bevisst løy for å holde fred for journalister i en kritisk og hektisk fase kan hende, men i ettertid har dette svekket hans troverdighet. Professor Gunnar Helgi Kristinsson, ved Islands Universitet, mener Haarde helt klart ga villedende opplysninger. Bankene raste sammen selv om han i dagene og timene før sa at ingenting var på gang. Professoren mener troverdighet er avgjørende viktig for alle politikere. ”Statsråder som blir oppvist av å lyve, selv om grunnen kan være god, får et spesielt bilde av seg i velgernes øyner. De ser en som ikke nøler med å lyve hvis det passer ham og det kan være farlig. Ingen vet når den som er flink til å lyve sier sant.” (Kilde: www.dv.is)

31. oktober 2008   Norðmenn okkar helstu vinir Nordmenn er våre beste venner I en ny undersøkelse i det islandske Fréttablaðið sier nesten 85 % av de spurte at de nordiske landene er Islands nærmeste venner. Overveldende flertall nevner Norge – hele 57 % mener nordmenn er våre beste venner. På andre plass kommer Danmark – 13 % og 9 % nevner færøyingene. På fjerde plass kommer Russland mens bare 3 % nevner USA. Sverige ble nevnt av 1,5 % av de spurte. Undersøkelsen ble gjennomført lørdag 25. oktober. Spørsmålet var: ”Hvilken nasjon mener du er Islands beste venn?”

29. oktober 2008 Politikk på Island Bakteppet for den økonomiske kollapsen - I  Det er i dag fem politiske partier representert i det islandske Alltinget. Etter en tradisjonell høyre – venstre akse er disse partiene som følger: (Jeg skriver de islandske navnene å partiene og der det passer med referanse til tilsvarende parti i Norge). Sjálfstæðisflokkur – et høyreparti som tilsvarer Høyre i Norge og til dels også FRP, dvs. et markedsliberalistisk parti. Frjálslyndi flokkurinn – Det liberale partiet er et borgerlig parti som markerer seg mer med personer enn politikk. Framsóknarflokkur – et sentrumsparti som tilsvarer Senterpartiet i Norge. Partiet het opprinnelig Bondepartiet og har tradisjonelt representert landbruk og distrikt. Samfylkingin – et sosialdemokratisk parti og tilsvarer Arbeiderpartiet. Samfylkingin ble til ved sammenslåing av det gamle sosialdemokratiske partiet Alþýðuflokkur (Folkepartiet), det venstresosialistiske partiet Alþýðubandalagið (Folkealliansen) og det som var igjen av kvinnepartiet Kvennalistinn. Vinstri hreyfingin, grænt framboð – Venstre grønne ble til når venstre delen av Folkealliansen ikke ville bli med i Samfylkingin. Partiet tilsvarer SV i Norge.   Les mer

21. oktober 2008  (Denne artikkenlen sto som kronikk i Klassekampen fredag 17. oktober 2008)  Finansboblen som sprakk - noen finansfolk fikk spille med hele nasjonens økonomiske grunnlag - Situasjonen er bunnsolid. Bankene er rike, deres samlede eiendom er flere ganger større enn gjelda. Det er våre uvenner som er misunnelige og prøver å ødelegge det vi har fått til-.   Banksjefenes ord var tydelige og klare. I dagene før mandag 29. september fikk vi vite at bankene hadde problemer med å skaffe penger til å betale med avdrag av lån, men at dette ikke var noe å bekymre seg for. Bankenes eiere var blant de rikeste i verden. Det var ikke noe å frykte. Det svirret med tall – det var ikke lenger tusener og ikke var det millioner med krone, men hundrevis og tusenvis med milliarder. Vanlige folk, lønnstakere, mistet kontakten. Beløpene var begynt å tilhøre en annen verden. Den islandske finansboblen ble tømt i løpet av en uke. Milliardene er forduftet og milliardærene har vrengt lommene eller forsvunnet til bortsatte goder, forestillingen er over men kulissene er der og publikum sitter fortsatt i salen og venter på de nye skuespillerne. Les mer

20. oktober 2008   ”Den islandske finanskrisen” Om ansvar og ulike roller   Det sies at alle saker har minst to sider. I mange medier virker det som om finanskrisen på Island bare har en side. Det er islendingene som har skakkjørt landets økonomi og gjort stor skade i mange land. Det er islendingene som har levd over evne i et økonomisk eventyr uten sidestykke. Det er visstnok islendinger som har stått i spissen for en utforkjøring. Det er noen få finansfolk som ikke bare har kjørt toget, men på mange måter leget hele banen. Det siste med en god hjelp av politiske myndigheter på Island og i andre land der de har gjort seg store.   Terrorlover mot befolkningen Når Gordon Brown og den britiske regjeringen tar i bruk ”terrorlovene”, lover for å hindre terrorangrep, for å fastsette eiendom til islandske selskaper så betyr det regelrett at britene overfører det som tilhører det økonomiske til det militære. Det finnes faktisk andre virkemidler for å rydde opp i økonomisk ugreie og eventuell kriminalitet enn å terrorkriminalisere en hel befolkning, slik det ser ut til å vær effekten av Gordon Browns handling. Det kan hende at Gordon Brown syntes det var passende å slå hardt til mot en liten og uvæpnet nasjon, men han burde tenkt seg om og tilbake til torskekrigene som britene tapte alle sammen til tross for militær overlegenhet. Britenes handling har ikke bare rammet de finansinstitusjonene som man i utgangspunktet mente å ramme, men hundrevis av ærlige selskaper og tusenvis av britiske og islandske medarbeidere. Islandske fiskeribedrifter som har hatt gode og sunne handelsforbindelser med England i mange årtier har fått sine betalinger konfiskert av britiske myndigheter. Det rapporters om at flere bedrifter er i ferd med å gå konkurs til tross for at de ikke på noen som helst måter har vært involvert i finansinstitusjonenes virksomheter, ikke engang som kunder. Dette på grunn av britenes måte å håndtere ”den islandske finanskrisen”.   Generalisering Når norske kunder til de islandske bankene i Norge rammes kan man ikke skylde på islandske kunder til de norske bankene i Norge. Det er faktisk slik at islendinger i Norge føler seg angrepet når mediene generaliserer. På samme måte føler de fleste islendinger seg lurt av noen få finansfolk og deres støttespillere i politikk og embetsverk.   Hvem er ”de” og hvem er ”vi” I bildet av ”den islandske finanskrisen” er islendingenes rolle, som befolkning, beskjeden. Det er ikke den vanlige islending som får sin båt ”One O One” omtalt på hele 11 sider i Boat International. Det er den vanlige islendingen som blir tvunget til å kjøpe dyre boliger siden myndighetene har nedprioritert både leiemarkedet og boligfinansiering og overlatt den til bankene. I noen grad kan man si at folk på Island har med en viss beundring sett finansfolkene bli rikere og rikere. De fikk det til, de fikk drømmene til å gå i oppfyllelse. ”Noen av oss” effekten ble veldig styrket av de islandske mediene som ustanselig informerte om og beskrev eventyret som nå hadde hjemsøkt vårt land. At ”noen av oss” var kommet på listen over verdens rikeste, at ”noen av oss” hadde strukket seg lenger enn de fleste, var en følelse som alle mennesker i alle land kjenner til. På Island ble denne nye historien om keiseren nye klær også mulig fordi keiseren eier mediene.   Islendingene må bære byrdene De islandske bankene og finansinstitusjonene, som i løpet av noen få år hadde vokst fra å være beskjedne til å bli store internasjonalt. I forhold til den islandske økonomien vokste de fra å være like stor som staten til å bli mer enn ti ganger så stor som staten. Det sier seg selv at da må nesten hele aktiviteten ha foregått i utlandet. Mange undrer seg derfor hvorfor bankene ikke bare flyttet til utlandet der de hadde største delen av virksomheten. Dersom Glitnir hadde flyttet hovedkontoret til Norge, Kaupthing flyttet til Danmark og Landsbanki flyttet til England, så hadde ”den islandske bankkrisen” ikke eksistert i dag! Dette ble ikke slik. Årsaken er at ingen annen stat enn den islandske ville gi bankene så fantastisk gode arbeidsvilkår. Andre hadde strengere regler for bankvirksomhet. Det er derfor islendingene som befolkning som må bære byrden etter finansfloppen. Ingen vet hvor stor den er, men på Island nevnes det summer som alle islendingenes inntekter i løpet av et år.   Framtiden Den islandske finanskrisen vil bli løst og Island vil komme på riktig kjøl igjen. Det er det ikke noen som helst tvil om. Landet har alle kvaliteter til å bygge opp et sunt og kraftig samfunn. Det er fortsatt fisk i havet og Island er en av de store i europeisk målestokk når det gjelder fisk og fiskeprodukter. Island har også meget kvalifisert kompetanse på hele området fiske, også teknologi. Island er rikt av energi og det fornybar energi. Dette kan sette Island i et meget gunstig og ettertraktet posisjon når miljøkrisen presser på. Selv om det ikke foreløpig er aktuelt å eksportere elektrisitet, så kan energien omdannes til andre miljøvennlige kilder som hydrogen. Island kan også bli et viltig land for produksjon av energikrevende produkter. Det har allerede vært forhandlinger om å etablere et meget stort senter for internasjonale databaser midt i mellom Amerika og Europa. Beregninger tyder på at man trenger å bygge et eget kraftverk for å betjene datamaskinene med strøm. Island har en meget godt utdannet befolkning. Det islandske utdanningssystemet er godt utbygget og tatt i betraktning at befolkningen er drøyt halvparten av innbyggertallet i Oslo, kan landet by på en stor bredde i utdanning. Dette kan leses om ved å klikke HER.   Det er ingen grunn til å fortvile. Når islendingene kommer seg i gjennom krisen er framtiden lys. Det vil sikkert ta noen år og det vil sikkert skje gjennom et omfattende og smertefullt oppgjør med de siste årenes politikk og politiske aktører. Dersom det ikke skjer står man igjen i fare for at noen få kjører av gårde med skuta uten å ha med seg godt nok kart over farvannet. Vi vet allerede nå hvordan det vil ende.

16. oktober 2008 Hvilke alternativer har Island? Medlemskap i Norge, medlemskap i EU eller tilbake til fortiden   Min gode venn økonomiprofessor Thórólfur Matthíasson ved Islands Universitet har kastet fram en tanke om at Island og Norge går sammen i en økonomisk seng. At Island får lov til å bruke den norske krona og at den islandske sentralbanken (Seðlabanki) blir en avdeling i Norges Bank. Ikke er jeg så sikker på at professoren har tenkt hele tanken, men latt seg styre av et ønske om forbrødring og forsøstring eller kanskje en gjenforening av det som en gang for lenge siden ble atskilt, nemlig Norge og Island sammen i ett rike – kongeriket Norge – fra 1262.   Medlemskap i Norge Økonomiprofessor Thórólfur viser til at Island og Norge har både historisk og kulturelt felleskap og at begge landene har store naturressurser å ta av, i både fiske og energi. Selvsagt kan det se ut slik at Norge og Island i fellesskap kan fremstå som en stor og betydningsfull enhet. Sammen med Færøyingene kunne vi kontrollere fisket i Nord-Atlanteren og Islands nesten utømmelige ressurser av fornybar energi i tillegg til den norske energien, både fornybar vannkraft og olje ville gi dette området en enestående posisjon i Europa og verden. For en stund siden snakket jeg med en ledende person innen norsk fiskerinæring om mulighetene som Norge og Island i felleskap hadde på det europeiske og det internasjonale markedet for fisk. Det var ikke å overdrive at vi brukte ordet “stormakt”. Det er få andre som har så viktige og rike naturressurser tilgjengelige som Norge og Island. Altså, sammen er vi sterke, men hver for seg kan styrken fort bli svakhet. I parforholdet Norge og Island er lik sant, vil det alltid være den store og sterke og den lille og svake. Styrken i fellesskapet kan fort bli svakhet i “ekteskapet”. Et samarbeid ville være bedre og mer fruktbart og da må begge møtes på en arena som ikke er norsk og ikke islandsk.   Medlemskap i EU Den andre muligheten som økonomiprofessor Thórólfur kan tenke seg er medlemskap i EU. Med EU-medlemskap og medlemskap i valutaunionen vil Island få mer stabil økonomi og valuta. Samarbeid med Norge om fiskeriressursene vil avhenge mye av om Norge blir medlem av EU eller ikke. I dag er Island nærmere medlemskapet i EU enn medlemskap i Norge og betydelig nærmere EU enn det Norge er. Islands muligheter innen EU kan også bli større enn i et “ekteskap” med Norge. For det første vil Island få muligheter til å spille på lag og skaffe seg allierte i viktige saker og for det andre har Island faktisk noe som Europa ivrer etter, nemlig virkelige og potensielle ressurser i havet. Og på land. I dag er fiskebankene rundt Island en viktig kilde til mat for Europa. Undersøkelser tyder på olje under havbunnen og fortsatt er det uendelige mengder med vannkraft og jordvarme. For en befolkning på drøyt 300 tusen er dette ikke bare en sikring for framtiden men også et viktig forhandlingskort i de neste ukene og månedene om Islands nye plassering i det internasjonale bildet.   Selv om tanken til økonomiprofessor Thórólfur er god, vil den fortsatt tilhøre tankenes verden. Å underkaste seg Norge ville for Island bety fraskrivelse av muligheter til å forhandle om noe som helst. Norge er 15 ganger større i antall og uendelig mye større i økonomisk forstand. Island ville bli en utkant i utkanten. Som et EU-medlem vil ikke Island veie stort. Det samme kan også sies om mange av EU-landene, som må søke allianser om viktige saker.   Tilbake til fortiden Det tredje alternativer er at Island fortsetter som før utenfor både Norge og EU, men med i EØS og prøver å holde den islandske krona oppegående som akseptabel valuta. I dag er den islandske krona, for å si det forsiktig, en stor hemsko på utenrikshandelen. Banker i utlandet vil ikke handle med krona og Island mangler derfor desperat valuta til å handle med. Det tredje alternativet er også et alternativ som vil sette Island tilbake til situasjonene slik den var før ca 1990. Da var Island relativt lukket i økonomisk forstand. Det var sterk statlig styring og økonomien hang sammen med svingningene i fiskeriene. 1970 og 1980 tallet var preget av inflasjon og større og mindre kriser. De som er kommet litt opp i årene husker fortsatt når regjeringene devaluerte krona med titalls prosenter over natta. Fiskerinæringen fikk da flere kroner for eksportert fisk, mens alt importert ble mye dyrere. Maskinene fortsatte å filetere fisk mens levestandarden til folk ble forverret. Dette kan bli Islands framtid dersom man ikke får byttet ut den islandske krona med en valuta som er akseptert i utlandet. Jeg er ganske sikker på at de fleste islendinger ikke ser tilbake, men framover og er mer enn klare til å “ofre” sin spinkle valuta.   De tre alternativene er innholdet i et politisk spill som allerede så er begynt. Mye bak kulissene men etter hvert mer i rampelyset ute på sena. Av og til hører folk stemmene til de som øver bak senen, de tyder på at det kommer til å gå varmt for seg før teppet trekkes for og spillet er over.

13. oktober 2008   Islands utenriksminister- EU-medlemskap som en del av fremtidsløsningen for Island   Islands utenriksminister Ingibjörg Sólgún Gísladóttir (som har vært sykemeldt de siste ukene etter en operasjon) er kommet tilbake og skriver i en artikkel i Morgunblaðið at Island har to muligheter: Å pakke i forsvar og forsvinne tilbake til fortiden, til situasjonen slik den var før 1994 eller å bygge opp en ny offensiv politikk som er tilpasset både folk og næringsliv i begynnelsen av et nytt århundre. Dette mener Ingibjörg Sólrún kan skje på kort sikt med et samarbeid med IMF (Det internasjonale pengefondet) og på litt lenger sikt med medlemskap i EU, innføring av euro og med et bakland i Den Europeiske Sentralbanken. Etter den andre verdenskrigen valgte islandske politikere å knytte Island til FN og NATO, slik at landet ikke sto helt alene.  Nå står Island igjen på et veikryss og trenger økonomiske allierte.     Gjør EU alt for at Island ikke går til russerne?   I siste uke hadde representanter for Islandske myndigheter møter med representanter for Europakommisjonen for å diskutere økonomisk støtte og et mulig EU-medlemskap. Dette melder tyske utgaven av The Financial Times. Det skal ha vær møter med bl.a. Benitu Ferrero-Waldner i kommisjonens utenriksavdeling, Olli Rehn, som leder EUs utvidelsesprogram og Joaquín Almunia, leder for økonomi og valuta. Ifølge Financial Times fikk Island en negativ respons på spørsmålet om en økonomisk støtte. Derimot ble det bekreftet at Island ville få en medlemssøknad behandlet raskt og at Island kunne bli medlem allerede i 2010 eller 2011. Det som mangler er klare signaler fra Island og at signalene burde komme meget snart. Kilder Financial Times mener dette burde komme innen onsdag da EUs ledere møtes. Grunnen til at dette skal skje så raskt er at i morgen innleder representanter for islandske myndigheter forhandlinger med russiske myndigheter om et stort lån, noe EU vil påvirke og evt. forhindre. Det er ikke å forvente at en henvendelse kommer fra islandske myndigheter om islandsk EU-medlemskap eller forhandlinger. Spørsmålet er fortsatt et ikke-tema i den islandske regjeringen, selv om det kommer stadig sterkere meldinger til fordel for et medlemskap, også fra statsråder.     Feil og manglende kompetanse Kunne det gått mindre galt på Island?   I islandske medier går diskusjonene om skyld og uskyld høyt. Det er mange sinte stemmer og mange som føler seg lurt. Den som får mye kritikk er David Oddsson, nåværende sentralbanksjef og tidligere statsminister. Professor Richard Porter ved London Business School var en av forfatterne til Det islandske Handelskammerts økonomiske rapport om islandsk økonomi i 2007 og kjenner islandsk økonomi godt. På nettsiden FT.com kritisere han sterkt prosessen når bankene på Island raste sammen. Han mener at Odssons håndtering av overtakelsen av Glitnir var preget av politikk, teknisk udugelighet og manglende kunnskap om markedet. I tillegg nevner Porter at sentralbanksjefens uttalelser i mediene skapte mer uroligheterog forvirring. Prof. Porters kritikk er i tråd med kritikken til Svein Gjerdrem på pressekonferansen 12. oktober, hvor han sier at den islandske sentralbankens reaksjon den 29. september var for rask og for stor og avstedkom en prosess som ingen kunne kontrollere.

10. oktober 2008 Ideologien bak det islandske systemet Hvorfor skjedde dette?   For å forstå den islandske delen av den økonomiske krisen som nå skyller over Island må vi gå ca 20 år tilbake i tid. I begynnelsen av 1990 tallet startet en prosess med privatisering av statlige virksomheter. Samtidig ble stadig mer liberal markedsøkonomi innført i samfunnet. Dette skjedde under ledelse av den daværende lederen for Høyrepartiet (Sjálfstæðisflokkur) David Oddson, som ble statsminister i 1991 og fortsatte som statsminister helt til han gikk over til stillingen som banksjef for Nasjonalbanken (Seðlabanki) i 2004. Les mer

9. oktober 2008   ”Djeveløya” En bagatells historie   Det er i flere sammenhenger sagt at den islandske økonomien er så liten at den egentlig er en bagatell. Nå sist i DN hvor redaktør Stein B. Hauglid åpner sin kommentar med: ”I den store finansielle sammenhengen er Island en bagatell. Verden går ikke under selv om Island synker ned i konkurshavet.” Et bra billedspråk og ganske riktig, eller nesten riktig. Det sies nemlig at en bagatell kan ha uante følger og at en liten tue kan velte et stort lass.   Les mer

8. oktober 2008 Hvor galt kan det gå på Island – II Økonomisk konkurs og ideologisk kollaps    Det er storm på Island – økonomisk storm. Island har aldri opplevd en lang periode med stabil økonomi. De siste årene har heller ikke vært stabile, men preget av en vekst og endring i hele landets økonomi. Den internasjonale høykonjunkturen har hjulpet islandske finansinstitusjoner til å gjennomføre en total omlegging av landets økonomi hvor den islandske staten ble redusert til en delstat i en økonomisk karusell som strekker seg langt ut over landets grenser. Det er nå denne lille staten som skal ta over og ro skipsflaket til lands etter forliset.   Økonomien er politikkens ansikt. I løpet av 1990 tallet ble det økonomiske systemet endret i liberalistisk retning. Det frie initiativ skulle avløse statens krumme hånd. Statlige virksomheter ble solgt til private og offentlig kontroll med virksomhetene forsvant. De private bankene fikk uhindret anledning til å operere internasjonalt med islendingenes penger. Etter hvert ble finanssektoren mange ganger større en den islandske staten. Til tross for at staten var blitt gjeldsfri vokste gjelden til den islandske økonomien. Det var først og fremst bankene som hadde store lån i utlandet, men også vanlige boligkjøpere og husbyggere ble fristet til å oppta lån i utlandet når renta der lå atskillig mange prosent under den islandske renta.   Tradisjonelt har fiskeriene vært det økonomiske grunnlaget på Island. I de siste årene har fiskerienes andel i nasjonalproduktet blitt mindre selv om produktverdien til fiskeriene ikke har gått ned. I tillegg til finans er det storindustri, først og fremst aluminium og andre metallsmelteverk som har stått for veksten. I perioden fra 2000 økte andel utlendinger i arbeid på Island til omtrent 10 % av arbeidsstokken. Det var stor mangel på arbeidskraft og utlendingene fikk godt betalt og kunne arbeidet mye. Mange av utlendingene kom for å tjene penger for så å sende de hjem. Når den islandske krona begynte å miste verdi i begynnelsen av 2008 betydde dette direkte nedgang i lønn for utlendingene. Samtidig ble det mindre arbeid og prisene gikk opp. At man nå ikke har stor arbeidsledighet skyldes at utlendingene er i ferd med å dra. Nå håper man at fiskeriene og storindustrien fortsatt kommer til å levere og sikre befolkningens økonomi.   For den vanlige islending er det ikke lett å forstå hva som skjer. Plutselig er heltene fra i går blitt til usle skurker som har spilt bort folkets penger og ikke minst de har sviktet. De samme som for noen måneder, noen uker og faktisk noen dager siden sa at bankene var sikre, de eide solide eiendommer som var verdt mange ganger det de skylte, er nå satt på gangen av de politiske myndighetene fordi dette ikke stemte. Plutselig forsvant milliardene. Ingen vet om de forsvant inn i et annet system eller om de bare forsvant som om de aldri hadde eksistert. Flere av finansherrene har fått stor oppmerksomhet og priser for sin dyktighet, initiativ og for hvor fantastisk flinke de har vært til å utvikle og skape. De har også fått lønn for jobben, som ingen andre noen gang har sett. Noen fikk en arbeiders livslønn bare for å si ja takk til jobben. Mens kulissene hang oppe og spillet gikk på senen fikk både forfatter, regissør og skuespillerne applaus. Nå er forestillingen over og man er i ferd med å stenge teateret. Det gjenstår å skrive anmeldelsen.   Det islandske finanssystemet er konkurs. Den islandske staten er teknisk konkurs. Det gjenstår å se på hvilken måte det internasjonale samfunnet trer til med støtte. Selv om islendingene aldri har opplevd økonomisk stabilitet er nedturen nå både brattere og dypere enn noen gang. På samme måte som oppturen ble styrket av en internasjonal høykonjunktur er nedturen nå styrket av internasjonal depresjon og krise. Den markedsliberalistiske økonomien som har vært grunnlaget for Islands ”finanseventyr” har nå kollapset. ”Vi var dumme som trodde at dette skulle gå”, sa flere islendinger til meg når jeg besøkte Island i siste uke. ”Det er utrolig at vi har sett på huset brenne, uten å gjøre noe. Men varmen var behagelig mens den varte. Nå er det blitt kalt igjen.”

Hvor galt går det på Island

 - det svinger i økonomien på Island

De siste dagene har det kommet fram opplysninger som gir den islandske statsministeren, Geir Haarde, tro på at det begynner å lysne.

Det er likevel ingenting som tyder på at den eventyrlige veksten i islandsk økonomi kommer tilbake i overskuelig fremtid.

Nye tall fra Hagstofa (Islands statistikk) forteller:

I andre kvartal 2008 var nasjonalproduktet 5 % større enn i andre kvartal i 2007

Nasjonalutgiftene har blitt 8 % mindre

Det private forbruket har gått ned med 3.2 %

Investeringer har gått ned hele ...

Les mer

13.08.2008

Islandsk økonomi

Valutareserve eller en ny valuta

Dette er overskriften til en artikkel i økonomibladet ”Markaðurinn” 13. august. Forfatteren er Edda Rós Karlsdóttir som er analysesjef i Landsbankinn.
I artikkelen redegjør Edda Rós for nasjonalbankenes rolle, bl.a. å yte lån til de nasjonale bankene når de kommer opp i vanskeligheter.

Les mer